It`s raining outside, and I just remembered my password for this blog. One of my inner selfs (IFA-look it up or not), wanted to write something. She feels like we have been doing too much interaction with others this summer. Not guarding ourselves the way we should. So fitting that it is raining outside today. We have notting planned, just chillin and watching tv. My inner selves are all tired now. And I have started to have nightmares again. But I know who to blame. Myself. As always. I have been having a month off from my sobriety, and it`s been too much alcohol, sex and drama. Even some drugs like laughtergas did I let myself use this weekend. Yes, I had a great time withthe people I met, danced and had lovely talks with my great friend, Mia. But I could feel it inside me again. The restlessness. My heart beating in a rythm that kept me from breathing as normal. Wanting to do more. After 7 years, I suddenly heard myself asking total strangers if they had an x for me. I just wanted myself to fly away. Silence, absence, loss. Those three mutherfuckers that makes me feel like I`m gonna crack. Thank god no one had anything except from some pot. So I mellowed down,had some sleeping meds when I came home and slept it all off. Today I`m gonna start over. Take care of my inner map again. Build it up, stronger this time. Thinking hard about getting rid of everything I own when I get home. And go somewhere to learn more about the path I see myself following. Meditation and yoga, love and forgiveness, mindfullness. I can see the road in front of myself now. I have just started my journey. Little babysteps, but their miles from were I used to end up. This weekend made me see that when my wilder self took over, she couldn`t go on for long. Cuz I`m finally grounded inside. I stopped myself in the flight. Didn`t let my self crash and burn. Just rattled the cage some. Reminded myself of what used to be me. And who I am now. I ain`t going back. Can only go forward now. And it fills me with such love for myself and the people around me who respect me and goes besideme. You are all fantastic souls I have met. And I do truly believe that I can change, we can change and the world can change. At least my world is changing. You can to. If you let yourself love yourself. Until we meet again. Keep calm and assertive, love and embrace your own heart <3 <3 <3

Love & Peace

Kat <3

Føler at dette bildet sier det hele. Det er høst, snart vinter. Det er ikke fargesprakende løv og lav høstsol. Det er grått. Grått grått grått GRÅTT!

Det er den tiden av året da jeg atter en gang begynner å ligge halve natta og tenke på at jeg nok dessverre må dø, jeg også. Antagelig av koldbrann i beina, siden det for lengst har sluttet å sirkulere varmt blod ned dit. Men igjen, selv når jeg bodde i Spania og det var gjevt over 30 grader varmt døgnet rundt, frøs jeg på beina, så på det feltet er jeg vel noe for meg selv.

Åkke som. Jeg mistenker av og til meg selv for å være en plante. Våkner til live på våren, livner til gjennom sommeren og er på topp tidlig på høsten. Så akkurat nå er jeg i full gang med å visne. Deretter kommer en absurd trang til å gå i dvale, trekke all energien ned i røttene og gjøre ingenting, frem til det blir vår igjen.

Eller kanskje jeg egentlig vil være bjørn? Tenk på det mine damer (og herrer, men mest damene nå). Du våkner til bikinisesongen, etter å ha sovet vinteren gjennom, slank som en sylfide. Så surrer du rundt hele sommeren, eter og koser deg, samme med høsten.  Når du har spist deg feit og god, så graver du deg ned når snøen kommer, snorker deg gjennom det kalde og kjipe, våkner igjen til våren, slank og fin igjen.  Høres ikke det ut som måten å leve på, så veit ikke jeg.

Rent personlig hadde jeg nok antagelig lagt inn en liten våkenperiode rundt jul, der jeg skulle fråtset meg enda feitere, før jeg på første nyttårsdag grov meg ned igjen og nektet å stå opp før lyden av korps vekket meg søttende mai.

Jeg tror jeg kan si at DET er planen så langt.  Neste reinkarnasjon satser jeg all min gode og dårlige karma på å bli bjønn! Helst da i Norge, siden det betyr et rimelig farefritt liv og plenty av fårete mat.

Er vel sjelden en forstår bedre at en begynner å bli gammal, enn når gamle band gjenforenes. Det var liksom greit med Dinosaur jr., kanskje tilogmed etterlengtet. Det var også helt ok når Stephen Malkmus lappa sammen Pavement igjen også (spesielt fordi herr Malkmus er like uforskamma heit i 2010 som på nittitallet). Desverre hadde ikke Weezer vett til å kaste inn håndkledet for 15 år siden, noe som har ført til en hel masse møl. Da hadde det jo tross alt vært stas med en gjenforening og en stødig plate fra dem sånn ca rundt 2011, men neida, ikke gi dere mens leken er god dere!

Åkke som, virker som dette virkelig er tiden hvor gamle helter finner tilbake. Likevel ble jeg litt paff når jeg i dag fant ut at vræleheltene fra ungdomskoletiden, Skunk Anansie, faktisk har gitt ut en ny plate og turnert i sommer. Hvorfor jeg er paff, nei si det. Jeg er kanskje litt skeptisk til om akkurat utrykket deres er modent for en runde resirkulering. Etter å ha hørt et par låter, må jeg si at det er hakket bedre enn jeg frykta, men ja, jeg er ikke sikker på om det funker. Dog er Skin en av veldig få damer jeg kan synes at er sexy. Antagelig fordi hun fremdeles ser ut som en gutt med bare bittelitt pupper.

Etter en diskusjon med mine brødre i sommer, om hvem som egentlig var størst i søskenflokken rent fysisk, sett i forhold til landsgjennomsnittet, der jeg klarte å kalkulere meg frem til at om jeg hadde vært tilsvarende større enn gjennomsnittet og mann, ville jeg vært ca 195 cm høy. Det er ikke så stusslig. Med andre ord grusa jeg min mellomste bror på 185-187cm og min yngste og minste bror på snaue 182cm (som da forøvrig ble behørig mobbet for å være liten).

Er det rart jeg da betrakter alle mannfolk under 185 som ikke spesielt lange og alle under 180 som direkte korte? Jeg får alltid tyn for å kalle folk korte når ingen andre enn meg mener at de er det. Men altså, om min indre mann potensielt sett er 195 cm, så er det da ikke rart at jeg synes at de bør være litt over 180 før de er akseptable friere?

Men utover det har jeg ikke filosofert så mye over hvordan jeg ville se ut. Siden det er såpass dominante gener i familien min, så viste jeg jo ca hvordan jeg ville sett ut om jeg var mann. Altså det samme utseendet som bror, far, bestefar og oldefar (og sikkert mange ledd etter det, men det er det jeg har av bildebevis),men med rødt hår.  Men så, i dag, var det rabalder i tabloidene, fordi Natt og dag hadde publisert noen bilder av et par sett pupper og en tissefant. Så klart måtte jeg jo se hva det var og vips fant jeg meg selv som mann. Jeg vil si jeg egentlig har vært ganske heit som mann, selv om jeg rent personlig ville styrt unna den litt ironiske drag-greia her:

Meget mulig at jeg ville posert som dette dog:

Bildene er fra en selvportrettserie tatt av Stephen Butkus for Natt og dag.

Ganske vittig, for godeste herr Butkus er så sjukt lik alle mannfolka i slekta mi at jeg lurer på om jeg bør ha en alvorsprat med alle slektninger i passe alder for å høre om de har noen svin på skogen.  Dermed føler jeg at jeg kan være rimelig sikker på at jeg hadde sett ca sånn ut om jeg var mann. Helt akseptabelt, egentlig. Go Ginger Freakshow!

Min far sa følgende visdomsord til meg når jeg var 14: “Du må huske Eir, at 95% av menneskene du treffer her i livet er komplette idioter”. Dette er ikke en sannhet med modifikasjoner. Det eneste som kan modifiseres om en virkelig må, er å oppjustere prosentandelen. Jeg personlig mener at vi nok er nærmere 98%, men at de resterende 3% kan få benefit of the doubt.

Hvorfor forteller jeg om dette? Jo fordi jeg, etter å nesten ha klart å inngå å få det med meg, måtte klikke inn på Oslo Girls på VG.  Fandens grinete oldemor og satans tanter! Hvor har de finni de romvesene der? Ja, jeg veit det er sabla mye rart som blogger, men nei. Neineineinei. Altså. Nei.  Urk.

Kan jeg opprette en egen religion? En religion som setter godt gammaldags folkevett og sunn fornuft høyest her i verden?  For da kan jeg, siden vi bor i Norge og har en herlig blasfemi-paragraf, beskylde disse NEPESKRELLA for å ha krenket min religiøse overbevisning om at en må utøve en viss tankevirksomhet for å ha lov til å puste samma lufta som meg.

For akkurat nå føler jeg meg litt skitten, ja død på innsiden nesten og det er ikke fordi min personlige hygiene er under standarden som disse fjolsene legger seg på (kan ikke se for meg at de går ut døra uten å minimum ha satt en grundig runde med klystér og avsluttet med en liten tann og analbleking). Nei jeg føler meg skitten fordi VG nå kan registrere at de har fått enda en avspilling på skiten og kan justere annonseprisene sine etter det.

Hvorfor så jeg på? Vel, det er jo litt der problemet med underholdning i dagens mediaverden ligger. Alle satser alle pengene sine på bilkræsj-effekten. Altså om det er jævlig nok, så klarer en faen ikke å se bort. Men er det ikke litt kynisk å lage en bilkræsj av The Blues Brothers-aktige proporsjoner? ( The Blues Brothers 3-filmen har vel så vidt jeg veit verdensrekorder i vraka biler i en eneste kræsjscene på 300 biler, om ikke mer)

Disse folka her burde da hmm, ikke bli beskyttet mot seg selv, for det virker det som om de klarer alt, alt, aaaalt for godt. De burde vel heller eksponeres for seg selv, uten bobla av selvbedrag de luller seg inn i. Det er en hårfin grense mellom vanlig hverdagsnarsisisme og hobbyselvbedrag, til noe som burde behandles i lukkede rom med myke vegger. At psykiatrien her i landet er såppas dårlig utrustet som den er, gjør at slike tilfeller som dette desverre ikke får de myke, fine rommene de trenger og de fasjonable jakkene med hender på ryggen.

Når jeg blir rik og ufordragelig skal jeg donere nok penger til å bygge et enormt sanatorium, med en tilhørende flåte biler utformet litt som hundefangerbilene i Donaldbladet. Så kan de dra ut i Oslos gater med håvene sine og fange disse stakkars unge pikene med de fasjonable personlighetsforstyrrelsene, lempe dem i hvert sitt bur og transportere dem til sanatoriet. På sanatoriet vil de få utdelt hver sin OnePice. Såklart ikke merkevare, men en dårlig kopi, i farger de absolutt ikke kler, og de får bare lov til å ta på seg noe annet om de spiser rikelig av god gammaldags husmannskost. Det involverer smør og poteter. Mye smør og poteter.

Så ville en streng matrone komme lære dem folkeskikk. Om de ikke var villige til å lære seg hvordan en skal oppføre seg, ville den samme matronen sette seg på dem og tvinge dem til å ete en diger porsjon sjokoladepudding med vaniljesaus og krem. Muhahaha.

Er ikke det en vakker tanke?

Enkelte ting er for gode til å ikke dele rett og slett.

Av og til er det noen dager som bare ikke helt faller på plass. Det er gjerne dager som egentlig er veldig fine, der en gjør ting en jo faktisk liker å gjøre. Men likevel, føler en ikke helt at en er med.  Da er det bare å sette seg ned og gå gjennom lista over ting som gjør en litt bekymret. Er det dårlig med penger i overskuelig fremtid? Har du ikke gjort noe du burde? Har du oppført deg kjipt mot noen? Har noen vært kjipe mot deg? Eller har andre ting som lett legger seg som et tungt skydekke over hodet på en skjedd?

Jeg kom ikke på noe. Absolutt ingenting. Eller jo, jeg er så blakk som jeg aldri har vært før, men jeg tror det løser seg innen nyttår på en eller annen måte. Så jeg fortsatte å surve rundt, lå en liten stund i sola, vasket kjøkkenet og plukket tomater i drivhuset. Gjorde generelt ting jeg liker, men humøret letta ikke. Så fant jeg en konvolutt fra mormor, tenkte “ååååh, mormor er så snill, jeg håper hun blir 150 år gammal og er like frisk hele tiden”. Så leste jeg på konvolutten der det sto “Gratulerer med dagen hilsen Mormor”. Da demra det for meg: Det er bare 3 dager til jeg har bursdag.

Bursdager er ikke gøy lenger. Det har vel egentlig ikke vært det siden jeg runda 22 eller 23. Derfra har det liksom bare blitt minimalt med gaver, maksimalt med aldersnoia. Det er på det nivået at jeg enten fortrenger at jeg har bursdag, helt frem til facebookprofilen min plutselig har to hundre nye poster på veggen, for så å bli litt overrasket over at “ja jøss, det er i dag det ja, fatter ikke hvorfor folk maser sånn med det”, eller å gå inn i et slags sentimentalt, dødsengstelig modus der jeg tenker at nå er det faenmeg over, nå skal jeg begraves i morra den dag.

Jeg har også skikkelig noia for å holde bursdagselskap. For jeg er så redd for å bli som hun gamle dama i den triste visa, som dekker på med sitt fineste porselen og så ringer alle gjestene og avlyser en etter en. Jeg har faktisk så noia for det, at jeg ikke har invitert til bursdag eller noen spesielle festligheter relatert til ting som bør feires på mange år nå. Er rett og slett ikke lenger sikker på hvem som ville komme til noe sånt, så da lar jeg likegodt være.

Men jeg har tenkt å kvinne meg opp, starte med tung eksponeringsterapi, ta det gradvis fra et uformelt vorspiel, til kanskje et middagselskap, til kanskje ja, en fest og så kanskje til nesteår, muligens invitere noen til bursdagen min. På den måten håper jeg å bruke årene frem til jeg fyller 30 på å mentalt forberede meg på å ha en skikkelig 30årsdag. For det er det veldig få damer som har har jeg merket meg. Virker som det er noe som slår inn rundt 30årsalderen. En skal liksom være etablert da, sier samfunnet. Vel føkk etablert. Jeg skal bare ha en helvetes fest jeg. Så kan de andre ha boliglån, bæsjebleier og ektemenna sine for seg selv. Mer gøy til meg. Nå må jeg bare komme meg gjennom en uke med dødsangst, melankoli og tristesse først.

For eksempel Jane Austen-utgaven av Fight Club. Det å slå porselens-tekoppen ut av hånden på noen, er da visserligen den ultimate fornærmelse. Samt gruse trynet deres i et stettefat med Red velvet cake. Jeg ser for meg mange alternativer til NAB her.

Jeg føler at dette (om enn speilvendte) bildet definerer meg som person. Her har en da husmor-Eir, med brillene til lærerinne-Eir, iført bestemors syttitallsforkle med appelsinmønster. Husmor-Eir koker her tomatsaus av drivhusets frukter, men siden hyper-Eir synes det er kjedelig å bare vente på at sausen koker seg ferdig, har musikk-Eir bestemt at hun kan øve på gamle Dinosaur Jr-låter på kjøkkenet. Da når nemlig husmor-Eir tak i sleiva si og kan røre i gryta når det trengs.

Mistenker at dette ikke var en setting Lou Barlow så for seg at greiene hans kom til å bli fremført. Forkle og tomatsaus er ikke helt rock and roll, dog er basse bassgitar forholdsvis rocka synes jeg da. Men der har du meg.

Ikke har jeg festet spesielt utagerende, ikke har jeg gjort noe for å fortjene dette egentlig og det mener jeg faktisk (tre halvlitre og en kebab skal ikke gjøre en så klein, det nekter jeg å tro). Men alt jeg har lyst på nå er en enorm, myk sofa, dyne og en heit mann som serverer meg kald bokscola og sjokolade. Ja det er faktisk så ille at tanken å å bli spoonet virker helt ok. Og jeg er på ingen måte tilhenger av spooning, da det er klamt og ufys så lenge jeg ikke virkelig fryser. Men jeg fryser, jeg fryser som et helvete og jeg tror faktisk at jeg begynner å bli sjuk. Sånn, sytklagsytklagsyt. Der, da var det sagt. Nå om noen heite menn vil spoone meg, er jeg villig til å ta et kritisk blikk på dem og si “næææh”. Det er da noe?

Ja, og så har jeg funnet ut at jeg har baklengsølbrller. Klokka 01:30 på mono natt ble plutselig alle kjekke menn til frosker, gorger, troll og amøber. Fatter det ikke. Før det tidspunktet var det da masse fint å se på.