Hvordan har det seg at vi har blitt så utrolig upraktiske? Er vi late, eller har pengemakta og storkapitalismen lurt oss? Når jeg, som på mitt rødeste er en slags sosialliberalist, begynner å tenke dette, så må det jo være noe underlig på gang. Jeg mener, bare for å vaske badet må en jo i dag ha minst 3 forskjellige sprayer, to forskjellige svamper og et arsenal mopper og engangskluter som ikke ligner grisen.
Nå har jeg tenkt å spare dere for et par hundre linjer med en sedvanlig Eir-harang og gå rett til poenget: Du trenger ikke all skiten. Du trenger grønnsåpe, klorin og eddik, så kan du vaske hele huset. Og eddiken den er det morsomste. Den tar alle de matte greiene som setter seg i dusjen, som en ellers må skrubbe seg ihjel for å få bort. Det matte er nemlig kalk. Kalk er basisk. Eddik er surt. Ergo nuller de hverandre ut. Så nestegang du vurderer å bruke 40 kr på en ny sprayflaske, ta heller med deg en flaske eddikessens fra butikken, det koster max 15 kr og varer i evigheter (du kan også bruke det som tøymykner har jeg lest, men det har jeg ikke forsøkt enda). Skvett den på en våt klut, hold for nesa og bare gni det over kalken. Vips. Borte.
Vi lever i en verden der fler og fler tror at lykke er ting og statuser. Bare jeg får den og den jobben, den og den partneren, den og den lønna, innenfor disse tidsrammene, DA blir jeg lykkelig da! Jeg har tidligere skrevet poster her om de skumle damene av denne skolen i posten “Kjære dere med pung og sædceller”.
Men hva er greia egentlig? Hva er lykke? I mine øyne er det ikke å ha en femårsplan, der en skal ha det og det og det punktet før en endelig ender opp i nirvana. Merkelig nok virker dette til å være strategi nummer en blant mine gjevnaldrende dog. Hvorfor er jeg så mot disse plan-planene? Jo fordi de er knyttet opp mot to ting, statuser og objekter. Så lenge en får skaffet seg objektet ektemann, får en status som gift, kone, etablert (om en er tradisjonell av seg, såklart, mange utsetter denne statusen), da kan en med denne statusen skaffe seg for eksempel et selveid bosted, som gir status huseier og underbygger status etablert, samt at en nå har mulighet til å bygge reir, og jobbe mot å skaffe seg objektet baby, som igjen gir status mamma, forelder, medlem av barnevognogkaffelattemafiaen og opprykk til status voksen. For mange bør disse tingene helst skje innen en bestemt periode. For ulogisk mange, i mine øyne, er dette noe som skal gjennomføres til de fyller 30 år. Hovedargumentet her, er det fantastiske “fordi jeg vil være en ung mor!”-argumentet meget sterkt.
Samtidig er det også en slags skjult norm, et press fra samfunnet her. Er en i nærheten av en kvinne som, grøss og gru er tja, mellom 25 og 35 år, men (trippelgrøssoggru) er barnløs, er det vistnok helt naturlilg, logisk, om ikke en samfunnsplikt, å velte alle tilgjengelige småbarn (gjerne snørrete) opp i armene på vedkommende og si ting som “Åh, ønsker du deg ikke en sånn en”, “Kjenner du ikke at det napper litt i eggstokkene nå, hæhæhæhæ?”, “Nå må du snart få unger, du blir jo ikke yngre vet du” og “Bare vent, snart er det DIN tur!” Press sier du, vissvass. Det er jo bare koslig med unger må vite, ikkenoe press, neida!
Jeg kunne sikkert skrevet metervis om unger og hvorfor det er en dårlig ide, både etisk, praktisk og miljømessig, men det får være. For for å få disse ungene, er det et press på at en skal ha en del ting på plass, først helst utdanning (selv om mange skryter av hvor fint det er å få barn når en studerer, siden støtteordningene er såååå bra), jobb, bolig, partner (gjerne ektemake) og ordnede forhold på alle vis. Så når babypresset kommer fra alle kanter, er det ikke bare babyer det presses på, men å ha oppnådd en hel rekke statuser som underforstått må være på plass før det er riktig å få dem.
Her begynner jeg da å drømme om å være mann igjen, for menn slipper mye lettere unna, de kan jo forplante seg til de er 100, bare de klarer å få opp periskopet og skutt ut noen ladninger, så det blir aldri helt det samme presset på dem. Er ingen egg som råtner på stokken der i gården. Men igjen, så tenker jeg at jeg er jaggu glad for å ikke være mann likevel. For når presset ikke rammer dem direkte, rammer det jo alle damene som trenger dem som en ting av mange, for å oppnå ett eller flere ledd av mange, for å komme dit femårsplana deres sier de skal være når de runder f.eks 30 år. Og desto nærmere deadline damene er, desto mer effektive må de være så snart de får huka tak i en kar som de føler egner seg. Denne mannen, antagelig fremdeles uvitende om den store PLANEN, finner seg plutselig i et FFF (ikke fuck for forrest, det hadde jo vært mye morsommere, men et “Fast Forward-forhold”) der ting som samboerskap, (kanskje) ekteskap, felles boliglån og så det endelige nirvana: BABYEN!, skal oppnåes før deadline.
Hva er så så galt med å ha en plan som dette? Jo, mange, kanskje ikke alle, men mange av disse deadline-femårsplan-fast forward-forholdsdamene har ikke tenkt på en ting: Hva skjer etter at du har utført PLANEN!? Dette er ikke noe de har filosofert så mye over, bortsett fra at da, ja da skal de være lykkelige. For da har de alle tingene og statusene som samfunnet sier de skal ha, har oppnådd sitt livs objekt/status-nirvana og funnet meningen med livet! Jepp, meningen med livet, den skal komme automatisk dalende i hodet på dem, i det de har rundet brettet og kommet i mål med hus, mann, baby og stasjonsvogn.
Problemet her er at de ikke har tenkt på hva de har kjørt over for å havne der. Kanskje var det noe de ikke fikk gjort, kanskje var det å være mamma mer slitsomt enn romantisk, kanskje har mannen de klarte å lure med seg i FFF’et vist seg å være en tafatt tufs (noe jeg finner mest sannsynlig, noen med litt vett og guts hadde kanskje stilt spørsmålstegn ved alt maset og jaget, og på den måten fått henne til å tenke litt sjøl). Og vi kvinner er våre egne største fiender, for selv om vi er lykkelige med en tafatt tufs i de fleste aspekter av livet (så lenge han gjør som vi vil, såklart), er det noe med å ha sex med en tafatt tufs som rett og slett ikke tenner oss. Når det kommer til akkurat den biten, vil vi vel egentlig bli pult av (ja pult av, ikke pule) alfa-hannen i flokken, han som drar oss etter håret inn på soverommet/i hula og skjender oss på måter antagelig best overlatt til husmorpornografene å beskrive.
Så da er deadline over og oppgaven levert. Hun sitter der med en drittunge som hyler, en gubbe som hverken skifter bleier, forstår eller tilfredstiller henne, en jobb hun bare tok fordi den var fornuftig, en karriere på hold, en leilighet som er alt for dyr og et liv som ikke ble som hun trodde. Men hun kan ikke fatte hvorfor hun ikke er fornøyd, for hun gjorde jo alt hun skulle. Hun fulgte planen, punkt for punkt, gjorde alt riktig, sånn som det skulle gjøres. Hvorfor blir det ikke riktig? Hvorfor?!
Kommer nettopp hjem fra kino… Sett “Jenta som lekte med ilden”. Tøffere filmer enn de i Stieg Larssons triologien skal du lete lenge etter. I hvertfall for meg, for det er utrolig hvor mange kjente følelser de vekker. Har aldri sett en jente på film som jeg har identifisert meg sånn med. Følte meg naken da kinolyset kom på, og vi måtte gå ut av salen. Bilder av ett liv jeg nesten druknet i flasher forbi øynene hele veien hjem. Mens mine venner småprater er mine tanker et helt annet sted, til en høst for over fire år siden. Da en jente brukte flere månder på å komme over en sommer, som mot alle odds endte godt.
Skjebner tenker jeg, det er så mange skjebner. Hvorfor er vi så mange som går rundt med brukket sjel. Som bare er halve av hva vi kunne vært. Vi som aldri reiser oss helt igjen. Ingen vil noensinne forstå den smerten man bærer på, og heldigvis tenker man. Det er ikke noe for de man har kjær å tenke på. Men om man skulle skrive om det, ville den boken skade en selv? At de visste? Ned til hver minste detalj om hvem man er, hvorfor sjelen ikke er hel.
Tankene svirrer…
Det er som en kjærlighetsorg til seg selv. Jeg elsket meg først. I loved you first, little girl…
Fant et papir med noen skriblerier på, og holdt nettopp på å kaste det da jeg ser at det står “Inspired by bad ballads from hell”. Og en av mine personligheter har visstnok skrevet en sangtekst. Skal ikke skryte på denne personligheten at den er spesielt bra, men siden jeg ikke kan huske at jeg har skrevet den, og den er tydeligen inspirert av noe.
Så derfor gir jeg den herved over til internet og denne bloggen.
Noen ganger føler jeg meg litt som denne kua her. Først bæsja på, så sluppet ut for første gang på lenge og målrettet på vei mot det grønnere gresset i landet på den andre siden av gjerdet.
Problemet mitt dog, er at det er jeg selv som sørger for all bajsen i livet mitt. Mens kua i bildet her antagelig bare var på feil sted til feil tid.
Finnes det kurs hvor en kan lære seg å bli litt mer selvbehjelpelig. Ikke selvhjulpen, men selvhjulpet? Gudene skal vite at det kunne jeg trengt. Til tider er jeg min egen onde stemor, som nekter å tro at noe som involverer meg som menneske kan være bra, spesielt om det virker skikkelig bra.
Jeg mener, hva er det ikke å elske med varmt sommerregn? Da mener jeg av den typen som bare plutselig dukker opp, når det har vært lummert og klamt lenge, og bare pøser ned digre varme dråper.
Som nå, det var 23 varme, sola hadde hatt vett til å trekke seg bak noen skyer, skyene ble større og større i en forrykende fart. Fra strålende sol til, en grå vegg av varme, tunge dråper tok ca 30 minutter. På den tiden rakk jeg kaste små blå drops ut til alle plantene i hagen, jage marsvinet tre runder rundt i manesjen sin (jeg er feriekoloni for marsvin. Eller egentlig feriekoloni for ETT marsvin, men det marsvinet har til gjengjeld sin egen runde luftegård rundt ett epletre og over det et spraglete plagg som sirkustak. Heldige Coco Bahia, som dyret heter. Uansett, etter å ha jaget Coco de tretti obligatoriske lekerundene rundt treet, fanget henne og båret både henne og det nyvaska buret hennes, fullt av friskt gress (slått med hjå av undertegnede none the less), var det fremdeles tid til å lukte litt på lufta og bare kjenne at de første regndråpene gikk inn for landing.
Min nåværende glede over dette regnet skal jeg prøve å erindre så godt jeg kan når vinterstormene og det sure regnet plasker rundt mitt legeme om sånn ca 6 måneder. Før den tid derimot, skal jeg nyte livet på landet, med sommerferiekoloni for gærninger som meg og ett enkelt marsvin.
Jeg er fremdeles ikke frisk. Det er derimot bassen min og takk gudene for det. Om noen av dere som leser her har vært forskånet fra min siste besettelse, så er tiden over: Jeg har bassdilla!
I 6 år har jeg vært den heldige eier av en bass ( En Fender Zone om noen ikke har fått med seg det), som bare har påført meg dårlig samvittighet. Den ble innkjøpt med de beste intensjoner om å lære meg å spille på den (samt at jeg hadde uforskamma mye penger på den tiden) OG fordi den så bra ut. En estetiker som meg kimser ikke av slike ting, det skal være vist. Men årene gikk og bassen stort sett bare sto og så bra ut, men så fikk jeg masa meg med i ett band tidlig i fjor vinter og begynte å fingre med bassen igjen. Dog så var øvingsmotivasjonen sånn så der. Og det forble den helt frem til for ca 2 mnd siden, da to uavhengige hendelser gav meg dilla igjen. Den første var at jeg ble introdusert til flatwound-strenger. Dvs strenger som har valsede metallbånd rundt seg, i motsetning til “vanlige” strenger som bare er runde strenger rullet rundt en annen rund streng. Forskjellen for mine pinglefingre var i allefall enorm. Der vanlige strenger var som å spille på en osterasp, ble flatwoundstrenger omtrent helt glatte og mye greiere å spille på.
Så jeg kjøpte flatwoundstrenger til bassen min, skiftet til disse og ca akkurat mens jeg gjorde det der fikk jeg influensa. Ganske brukbart lenge også. Med det resultatet at jeg bare satt i stolen min, åt Ben and Jerry’s-is, så gamle tv-serier og spillte bass (samt sydde skjørtet mitt, men det får bli en annen post). Uansett, oppi stolen der, mellom ispisinga og snytinga, bestemte jeg meg for å lære meg å spille Super Mario Bros-themesongen på bass. For dere som lurer på om det er noe å skryte av, vil jeg bare be dere ta en titt på youtube. Der er det et hav av mer eller mindre flinke bassister som maltrakterer den klassikern.
Det som var problemet med akkurat det, er at det er laaaaaaaaaaangt over det jeg evnet å spille der og da. Men jeg har alltid likt å gjøre ting som er alt for vanskelige, for da er det lettere å gå tilbake til det som er passe vanskelig etterpå. Og etter å ha brukt en uke på å få fingrene til å bevege seg så fort som de treigeste delene av den låta krever, hadde jeg ENDELIG fått igjen farten i fingrene som jeg viste jeg kunne ha, fra mine unge nerdedager, da jeg satt på pikerommet og spillte gitar hver eneste kveld. For å gjøre treninga enda hardere spillte jeg på bassen min som var helt totalt på tur innstillingsmessig, etter at tusen forståsegpåere hadde prøvd å skru den “bedre”.
Og hvor vil jeg med dette egentlig? Du, det begynner jeg også å lure på. Tror det jeg vil frem til er at jeg er fasinert over at det faktisk er så logisk og deilig å spille bass, når en endelig har skjønt hva som er greia. Egentlig spiller jeg jo gitar, men jeg har aldri likt å spille sammen med andre, da ,la oss være erlige, de fleste gitarister er noen strengerunkende egotroll som trives best i rampelyset. Og de fleste bassister er forsmådde gitarister. Vel, ikke meg. Jeg trives som bare juling med å være den myke lydputa gitaristene hviler ræva si på. Det er noe befriende med å bare ligge under alt sirkuset og kose seg med rytmene like mye som melodien. Så alt jeg trenger nå er et band som øver minst en gang i uka og jeg skal være happy som schnappy. Min kjære Basse like så (etter de siste ukene med intens øving har jeg og bassen min bonda så mye at han har fått navnet Basse). Ja også trenger jeg en slik sak som dette:
Det siste er iallefall alternativet for meg i dag.
Gudene veit hva det er som bor i bihulene mine, men jeg mistenker det enten for å være bakterier, virus eller leieboere med særs dårlig hygiene. Hvorfor? Jo du skjønner, hver morra jeg våkner føles det som om noen har parkert en campinvogn bak nesa mi (kanskje det er trailertrash som holder til oppi der?), jeg harker gulgrønne verkesnørrklumper, har så rar stemme at tilogmed mine bekjentskaper med et absolutt minimum av eq fatter at noe ikke er helt riktig, samt at jeg mistenker at det er ånden min som holder elevene på en armlengds avstand og ikke det stygge blikket jeg vanligvis bevepner meg med.
Sist jeg var sjaber og sjuk som dette, tilbrakte jeg en halv uke i ørlappstolen med laptopen på kaffebordet ved siden av meg, bassgitaren i fanget og Ben & Jerrys i frysern. Denne gangen er jeg blakk, Basse er hos gitardoktorn og laptopen har jeg rota bort noesteds her inne på rommet. Ja en skulle nesten tro at jeg bare skriver her for å syte. MEN! jeg er faktisk i knakandes godt humør, for etter et par monsteribux (800 mg ibuprofen er ganske gøy) er underholdningsterskelen ganske lav. Så lav at jeg faktisk finner akkurat denne låta her totalt lyttbar og underholdende.
Om jeg ikke har ombestemt meg på det til i morra, så må dere ringe fastlegen min. Det er den gærningen som var fast lege i radioprogrammet til Ylvis i fjor sommer. Raus med Ibuprofenen og lokalbedøvelse er han au, så jeg går nok mer enn frivillig om dere insisterer (bare nevn det magiske ordet: MONSTERIBUX).
Ca her fikk jeg fniselatterkrampe fordi jeg syntes det jeg skreiv ovenfor var hylandes morosamt. Note to self: Ta MINDRE mosterIbux Eir!
