Jeg føler at dette (om enn speilvendte) bildet definerer meg som person. Her har en da husmor-Eir, med brillene til lærerinne-Eir, iført bestemors syttitallsforkle med appelsinmønster. Husmor-Eir koker her tomatsaus av drivhusets frukter, men siden hyper-Eir synes det er kjedelig å bare vente på at sausen koker seg ferdig, har musikk-Eir bestemt at hun kan øve på gamle Dinosaur Jr-låter på kjøkkenet. Da når nemlig husmor-Eir tak i sleiva si og kan røre i gryta når det trengs.

Mistenker at dette ikke var en setting Lou Barlow så for seg at greiene hans kom til å bli fremført. Forkle og tomatsaus er ikke helt rock and roll, dog er basse bassgitar forholdsvis rocka synes jeg da. Men der har du meg.

Ikke har jeg festet spesielt utagerende, ikke har jeg gjort noe for å fortjene dette egentlig og det mener jeg faktisk (tre halvlitre og en kebab skal ikke gjøre en så klein, det nekter jeg å tro). Men alt jeg har lyst på nå er en enorm, myk sofa, dyne og en heit mann som serverer meg kald bokscola og sjokolade. Ja det er faktisk så ille at tanken å å bli spoonet virker helt ok. Og jeg er på ingen måte tilhenger av spooning, da det er klamt og ufys så lenge jeg ikke virkelig fryser. Men jeg fryser, jeg fryser som et helvete og jeg tror faktisk at jeg begynner å bli sjuk. Sånn, sytklagsytklagsyt. Der, da var det sagt. Nå om noen heite menn vil spoone meg, er jeg villig til å ta et kritisk blikk på dem og si “næææh”. Det er da noe?

Ja, og så har jeg funnet ut at jeg har baklengsølbrller. Klokka 01:30 på mono natt ble plutselig alle kjekke menn til frosker, gorger, troll og amøber. Fatter det ikke. Før det tidspunktet var det da masse fint å se på.

Til Pernela og Magnhilds store glede, har Tvilsomme jenter atter en gang steget opp fra asken og kjemper seg med små skritt frem mot kultstatus. Dette i form av et potensielt sammarbeid med www.endelighelg.no når det relanseres og i form av at penissangen har blitt oppdaget og brukt til ringetone ansatte i et større firma her på berget.

Det må feires med en ønskereprise! I form av Tvilsomme jenter episode 2.

Her tar Pernela og Magnhild for seg temaer som fredagspuling, svovelpredikanter, onani, julestaka, adventstaka, felleskjøpet, batteriforbruk, resirkulering,  den metrobifile mannen, walk of shame i bunad og mye annet koselig.

I serien “Band Eir ønsker hun var med i” presenterer vi i dag Sky Larkin. Sisteplata Kaleide anbefales heftig.

Siden jeg har forstått at det folk flest blogger om ikke er misantropiske rants om verden, men heller hva de gjør fra dag til dag, har jeg tenkt å gjøre et forsøk på dette i dag.

Så, i går starta jeg dagen en time for seint. Dette fordi mobilen min, som ikke er av de mest stabile, hadde bestemt seg for å gi meg et lass nye meldinger når jeg åpnet den for å skru på vekkerklokka. Ergo glemte vimsa (aka meg) helt å skru på vekking, fordi hun ble så fascinert over bildet av tomatplantene Pernela hadde sendt henne tidligere på dagen. Altså, våkner jeg klokka fem på ni, av at noen plukker stein med forhøster utenfor vinduet mitt.

En forhøster er, for dere byidioter som ikke veit slikt, en enorm plenklippersak bøndene fester på traktorene sine og bruker til å spy gress opp i en digre tilhenger, kjent som en avlesservogn, sånn at dyrene kan få ferskt gress til frokost.  Forhøstere skal ikke brukes til å plukke stein med, men siden potetbonden som leide noen av åkerne til fattern i fjor la igjen en hel masse stein som takk for lånet, har forhøsteren fått en stygg uvane av å jafse i seg disse når den slår gresset. Dette fører til at de blir skutt ut gjennom tuten (ofte faktisk gjennom steder på tuten der det ikke er hull fra før…) på forhøsteren med et helvetes til brak.

Det var et slikt brak jeg våknet av og tenkte de bevingede ordene “Men kan grisunger spise youghurt under vann?” Dette fordi jeg våknet fra en drøm der jeg hadde gitt en grisunge så mye jorbæryoghurt at den svømte rundt under den mens den spiste. Når jeg prøvde å redde grisungen opp av yoghurten, beit den meg i fingern. Før den tilslutt la seg på siden, rund som en ball og dreit fullt et halvlitersglass med god gammaldags “rennjstjettu”. Så fikk jeg kjeft av griseeieren, fordi jeg hadde gitt den yoghurt som ikke hadde gått ut på dato. Deilig drøm.

Jeg avskriver uansett hele drømmen på kvota for rare drømmer en har når en har vondt i magen. Dette fordi jeg spiste middag hos muttern i går og den dama kan virkelig ikke å lage mat. Ikke tull, hun har matforgifta hele familien 3 ganger. Og det å spise kylling hos henne er virkelig å be om trøbbel. Husker at jeg våknet midt på natta, hadde frysninger og var skikkelig kvalm. Men er en blakk så er en blakk. Får sikkert “fortænnavom”, som fattern sier, av å ete der.

Uansett, ca en time forsinka klarer jeg å komme meg på jobben. Ikke helt overraskende er jeg den første som kommer på kontoret (da jeg per dags dato aldri har klart å være mer forsinka enn Sigrid, samme hvor hardt jeg prøver). Ikke så lenge etter kommer Sigrid joggende, beklager at hun er sein. Jeg går utifra at noe gaffatape på bilen hennes har ramlet av, slik at hele skiten har stoppa igjen. Vi her på Soleiskontoret har en bilpark som består hovedsaklig av gaffatape. Sigrid med sin mors gamle Ford og jeg med bestefar (RIP) sin gamle Saab:
‘

Resultatet av dette, er at vi begge har blitt noen jævler på å skru bil. Ja og gaffatape bil, men det er liksom ikke det samme. Er ikke lenge siden jeg både skiftet laderegulator, plukka ut batteriet, pusset alle polene og sjekka hele jævla Saaben for jordfeil. Uten helt å finne ut hva jordfeilen er, men jeg vet nå at når alle lampene først blinker og så dør, samt vindusviskerne nekter å bevege seg, må jeg stoppe bilen, åpne pansret og røske litt i sikringsboksen, så ordner den biffen seg. Den biffen som burde ha blitt ordnet er at jeg kjører med 2 piggdekk og to forskjellige sommerdekk på saaben og det er snart august. Noen vise rånere har sagt at det er ca 4000 kr i bot, om jeg blir stoppet i teknisk kontroll. Men igjen, det er jo snart august og da er det jo snart vinter igjen, så jeg vet ikke helt om jeg klarer å motivere meg til å fise det heller. Spesielt ikke siden lillebror har stukket av med alle de matchende dekksettene til bilen.

Uansett, tilbake på jobben. Sigrid og jeg tusler oss en tur til banken, via “Folkstøggruta” (Veien vi går når vi ikke vil hilse på absolutt alle folka som her på bygda føler de kjenner oss og så klart må stoppe oss for en timinutters prat) og vel fremme i banken blir jeg sittende i en sofa og vente på at Sigrid fikser noe kontogreier jeg ikke egentlig har så mye oversikt over. Problemet med å sitte sånn er at en blir eksponert for de lokale.  Nå er vi to riktignok også lokale, men det hjelper ikke helt. For det å sitte på Sunndalsøra og bli utsatt for et usensurert utvalg av lokalbefolkning er deprimerende på mange måter. Men hovedsaklig er det deprimerende fordi en atter en gang blir påminnet om at her går evolusjonen faenmmeg baklengs! Desto yngre, dummere og mindre attraktiv du er, desto større odds er det for at du har minst to unger, som heter ting som Noha-André, Roy-Kristian, Linneah-Leah-Hannahmarie og hele resten av navnetoppen, kombinert med horrible mellomnavn. Samtidig går gjerne mor (for far har som regel rømt åstedet ca 5 minutter etter at Noha-Lineah var unnfanget) i slapp joggedress, drikker cola fra 1,5litersflasker og har en forkjærlighet for tatoveringer av typen gammel keltisk. Gjerne er hun egentlig blond, men har for 4 mnd siden farget håret svart og etter det bare latt det vokse. Ellers røyker prakteksemplaret av Sunndaling gjerne rullings og tilbringer brorparten av sine våkne timer på det lokale kjøpesenteret.  Når hun ikke sitter hjemme, røyker rullings og spiller farmville på Facebook. Er det rart en får noia av å være her?

Men nok misantropi.

Etter en dag med varierende Soleis-relaterte arbeidsoppgaver, som jeg forteller om her, siden vi er så hemmelighetsfulle av oss,(Jeg skal iallefall ikke snakke om Steinerskolen, niks!)er det på tide å dra hjem. Der ifører en seg shorts, gummistøvler av typen utrendy, men veldig praktiske fra felleskjøpet, gassmaske, gummihansker og vernebriller. Så spyler en kruttsterk salmiakkløsning på noen kjellervegger og forsøker å vaske dem frie fra oldemor sitt bakerovnssot som har sittet der de siste 90 åra. Dette resulterer i at en får en heftig vannblemme på tommel og dessverre må gi seg halvveis i prosessen og trekke seg tilbake til Gurostuo for å spille Starcraft 2 til en stuper til sengs og atter en gang blir vekket av forhøsteren som som kjører over stein.

En helt vanlig dag altså.

Noen ganger, når livet gir deg tomme plastposer, skrukkete ølbokser og katta har spist ledinga til headsettet ditt, er det greit å ha et stæsj av gamle malesaker. Da kan en i det minste male en ku og tenke at over ti år med kunstutdanning hadde litt for seg i det minste. Så husker du når begynte Vk1 Formgivning en gang i tiden, da kunne du ikke tegne noe annet enn barnslige, ikonaktige blomster. Og med et kommer du på at bestevenninna di fra ungdomstiden kommer innom jobben for å drikke kaffe i lunchen og med et er ikke livet det verste man har og kaffemaskinen er alltid klar.

Noen band gjør så lite feil. Menomena gjør enda mindre. Samt at de er en gjeng knakandes kjekke gutter. I alle verdens betydninger. Og i dag slapp de et nytt album. Det heter Mines og gir meg total ståpels i øregangene. Øregasme om du vil. Fra det beordrer jeg deg til å høre låta Tithe. En låt som åpner med marimba(?)klimpring og går over til total perfeksjonistisk perfeksjon (høhø). Hør den med god og høy lyd, sånn at du får med alle detaljene.

Så over til kvinnsjåvinismen: Kjenner det klirrer i eggstokkene når han drar i gang basstemmen i det klippet her. Jeg kommer fremdeles ikke helt over at han som går og plinger på xylofonen, eller hva det nå heter bakerst i rekka, spurte om vi skulle kline sist jeg intervjuet dem. Akk, hvorfor ville jeg ikke kline? Skulle trynsleika hele gjengen sånn i retrospekt. For noen sjarmtroll. Både heite og flinke.

En gang i blant, ikke så rent skjelden, tar jeg meg selv i å fundere på om jeg virkelig har vippet over til et nytt og mindre sjarmerende stadie av galskap enn det jeg er i nå.  De fleste gangene holder det dog som regel å puste med magen og tenke mindre. Så enkelt er det. Men noen ganger skjer det ting som virkelig får meg til å tvile på om det er jeg som styrer dette hypermobile treskeverket av en kropp.

For eksempel her for et par helger siden, en seint en fredagskveld. Jeg og Sigrid hadde slått oss ned i en sofa på Revolver og holdt audiens. Folk kom, folk gikk, jeg tømte i meg selv øl, Sigrid tømte på meg Margarita med alt for lite lime.  Noe som ble behørlig kommentert av vikingen som plutselig var sugd fast på armen min, for å få med seg restene av Sigrids skvalpede drink.  Uansett, det var fuktig, det var gøy og jeg var godt over middels brisen. Noe som forøvrig er godt gjort (og ikke helt lurt) når en lever på en stødig diett av Dexamfetamin 3 ganger om dagen. (Takk staten!)

Åkke som. Der sitter jeg, med fjeset mot baren, forsøker å løsne vakumet fra kjeften til vikingen på armen min og i det alle andre ser en helt annen vei, ser jeg noe skikkelig uventet.  Forbi baren går en dame som bærer på en mann. Eller, delvis en mann (jeg finner liksom ingen politisk korrekt måte å si dette på, så her går vi for rett frem), for han hadde hverken armer eller bein. Han var det vi på grunnkurs formgivning lærte het en torso. Ingen armer, ingen bein. Båret av en normalt utseende ung dame. Forbi baren, den jeg satt og så mot. INGEN ANDRE så ham!

Og når jeg forsøkte å si noe antagelig a la “HAHA, DET ER DET RARESTE! Så dere hun dama som bar på han fyren uten armer og bein? Så dere det? Hæh? Var ikke det litt som en film? hæhæhæ?” så tror pinadø ingen av folka rundt bordet på meg. De hadde ikke sett noen mann uten armer og bein, og iallefall ingen mann uten armer og bein båret rundt av en dame. Det hørtes da helt rart ut. Og såklart var alle for fulle og late til å gå inn i naborommet for å sjekke om det faktisk var en sånn mann der.

Dermed begynner jeg å tenke ting som “hæh, ingen så det? Har det rabla for meg? Det er kanskje ikke helt logisk at unge damer skal bære rundt på unge herrer uten armer og bein på en fredagskveld i tigerstaden” dette baller såklart på seg til at jeg blir helt svimmel og tenker at nå har jeg garantert blitt galer enn galest. Iallefall i ca 5 minutter der og da, før jeg glemte hele greia.

Men i edru tilstand, forsøkte jeg atter en gang og spørre de som var med på slaget om de hadde sett det hele. Niks ingen hadde sett det. Ingen trodde på meg. Så jeg avskrev det hele tilslutt som et resultat av en ufin mix av dexedrin og øl oralt og margarita utvortes.

Det var helt til nå i kveld, da jeg leste gjennom bitterbloggen (og bittert det liker vi) “Alt du veit er feil” http://www.linniiie.com/ . Tror du faen ikke at der ligger dette bildet av en mann uten armer og bein som danser (Noe som faenmeg er imponerende i seg selv! Jeg har både armer og bein, men danse det får jeg ikke til)

Konklusjon: Jeg er ikke gæern, det finnes en mann uten armer og bein i Oslo, OG han liker å ta seg en fest! Lurer på om jeg skal starte en støttegruppe for folk som ser ham i fylla og tror de hallusinerer.

Og kjære mann uten armer og bein, om du skulle lese dette: Jeg har ingenting i mot deg, det er bare veldig fint å få bekreftet at du faktisk eksisterer, sånn at jeg ikke tror at jeg har blitt galere enn normalt. Det var ganske belastenede de ukene ingen trodde på deg nemlig!

Ps: Men han fyren som var kledd ut som julenissen i shorts og delte ut penger fra en billetørveske, han så alle og trodde helhjertet på. Hrmf.

Jeg hadde en grandtante som var byfrøken. Hun hadde flyttet til Oslo som ung, fått seg jobb som sekretær for sjefen i SSB og aldri helt funnet tiden til å gifte seg. Dog, som jeg forsto min bestemor sine halvkvedede ord, så sto det ikke på frierne.

Dobbe, som var kallenavnet hennes, hadde en fin liten leilighet ved St.Hanshaugen og var alltid villig til å passe på meg når mor og far hadde noe fore i Oslo.  Hos dobbe spiste vi da sjokoladekake til frokost (Dobbe hadde fått litt samme kroppsfasong som Gro Harlem Bruntland på sine eldre år), tok eksotiske turer med den fantastisk skumle trikken og handlet på kiosken nederst i husrekkene i Colletsgate. Eller handlet og handlet, Dobbe lærte meg at han mannen i kiosken en gang hadde prøvd å snyte henne på en femkroning, så vi var vel mest innom, kjøpte Dagbladet og telte småpengene vi fikk tilbake møysommelig, med en streng mine.

Dog, hun var ikke bare snill. Hun hadde en meget bestemt holdning til hva som var god oppførsel og ikke. En skulle ikke si “Hæ?”, men “hva sa du?” og om hun tok 10årige meg i å klø meg i øret med lillefingeren, ble jeg beordret på badet for å vaske både hender og ører, for slik gjorde en velloppdragen ung dame ikke i offentligheten må vite!

Etter at Dobbe ble pensjonist, bestemte hun seg for at det var på tide å vende tilbake til røttene, derfor tok hun over et lite okerfarget hus, rett ved gården til mine foreldre. Fikk bygget på og pusset opp sånn at det holdt en fin boligstandard, selv for en byfrøken.  Men før hun fikk flyttet skikkelig inn, ble hun syk og døde.

Leiligheten i Oslo ble solgt til en slikk og ingenting, mens jeg fremdels var for ung til å forstå hvilken verdi den hadde. Men noen år etter det fikk jeg flytte inn i det lille okerfargede huset som hun hadde brukt sparepengene sine på å pusse opp.  Når jeg ikke er der, bor jeg ikke langt fra der hun bodde i Oslo og tar meg i å tenke at det hadde vært så fint om hun hadde bodd her fremdeles, da hadde hun vel vært snart 80 år og jeg ser for meg at jeg fremdeles hadde fått sjokoladekake hver eneste gang jeg kom på besøk. Tror kanskje også at hun hadde lettet litt på sløret og fortalt meg om “frierne” og livet sitt som ung, ugift kvinne i Oslo på 50 og 60tallet.

En kan i allefall drømme om alle historiene en kunne tenkt seg å høre, over en kaffekopp og et kakestykke, på kjøkkenet med utsikt til gravlunden, hos et gammalt rivgjærn av ei kjerring som skjelte ut tiggere med “NÆGGU OM DU FÅR!” når de ba om noen småpenger og konstant lå i krig med Indern i butikken på hjørnet. Og konkludere med at det ikke er helt usannsynlig at vi er litt like, jeg og Dobbe. Samt de andre rivgjernene i familien min, som jeg må fortelle om en annen gang.