Nei si det.
Vi lever i en verden der fler og fler tror at lykke er ting og statuser. Bare jeg får den og den jobben, den og den partneren, den og den lønna, innenfor disse tidsrammene, DA blir jeg lykkelig da! Jeg har tidligere skrevet poster her om de skumle damene av denne skolen i posten “Kjære dere med pung og sædceller”.
Men hva er greia egentlig? Hva er lykke? I mine øyne er det ikke å ha en femårsplan, der en skal ha det og det og det punktet før en endelig ender opp i nirvana. Merkelig nok virker dette til å være strategi nummer en blant mine gjevnaldrende dog. Hvorfor er jeg så mot disse plan-planene? Jo fordi de er knyttet opp mot to ting, statuser og objekter. Så lenge en får skaffet seg objektet ektemann, får en status som gift, kone, etablert (om en er tradisjonell av seg, såklart, mange utsetter denne statusen), da kan en med denne statusen skaffe seg for eksempel et selveid bosted, som gir status huseier og underbygger status etablert, samt at en nå har mulighet til å bygge reir, og jobbe mot å skaffe seg objektet baby, som igjen gir status mamma, forelder, medlem av barnevognogkaffelattemafiaen og opprykk til status voksen. For mange bør disse tingene helst skje innen en bestemt periode. For ulogisk mange, i mine øyne, er dette noe som skal gjennomføres til de fyller 30 år. Hovedargumentet her, er det fantastiske “fordi jeg vil være en ung mor!”-argumentet meget sterkt.
Samtidig er det også en slags skjult norm, et press fra samfunnet her. Er en i nærheten av en kvinne som, grøss og gru er tja, mellom 25 og 35 år, men (trippelgrøssoggru) er barnløs, er det vistnok helt naturlilg, logisk, om ikke en samfunnsplikt, å velte alle tilgjengelige småbarn (gjerne snørrete) opp i armene på vedkommende og si ting som “Åh, ønsker du deg ikke en sånn en”, “Kjenner du ikke at det napper litt i eggstokkene nå, hæhæhæhæ?”, “Nå må du snart få unger, du blir jo ikke yngre vet du” og “Bare vent, snart er det DIN tur!” Press sier du, vissvass. Det er jo bare koslig med unger må vite, ikkenoe press, neida!
Jeg kunne sikkert skrevet metervis om unger og hvorfor det er en dårlig ide, både etisk, praktisk og miljømessig, men det får være. For for å få disse ungene, er det et press på at en skal ha en del ting på plass, først helst utdanning (selv om mange skryter av hvor fint det er å få barn når en studerer, siden støtteordningene er såååå bra), jobb, bolig, partner (gjerne ektemake) og ordnede forhold på alle vis. Så når babypresset kommer fra alle kanter, er det ikke bare babyer det presses på, men å ha oppnådd en hel rekke statuser som underforstått må være på plass før det er riktig å få dem.
Her begynner jeg da å drømme om å være mann igjen, for menn slipper mye lettere unna, de kan jo forplante seg til de er 100, bare de klarer å få opp periskopet og skutt ut noen ladninger, så det blir aldri helt det samme presset på dem. Er ingen egg som råtner på stokken der i gården. Men igjen, så tenker jeg at jeg er jaggu glad for å ikke være mann likevel. For når presset ikke rammer dem direkte, rammer det jo alle damene som trenger dem som en ting av mange, for å oppnå ett eller flere ledd av mange, for å komme dit femårsplana deres sier de skal være når de runder f.eks 30 år. Og desto nærmere deadline damene er, desto mer effektive må de være så snart de får huka tak i en kar som de føler egner seg. Denne mannen, antagelig fremdeles uvitende om den store PLANEN, finner seg plutselig i et FFF (ikke fuck for forrest, det hadde jo vært mye morsommere, men et “Fast Forward-forhold”) der ting som samboerskap, (kanskje) ekteskap, felles boliglån og så det endelige nirvana: BABYEN!, skal oppnåes før deadline.
Hva er så så galt med å ha en plan som dette? Jo, mange, kanskje ikke alle, men mange av disse deadline-femårsplan-fast forward-forholdsdamene har ikke tenkt på en ting: Hva skjer etter at du har utført PLANEN!? Dette er ikke noe de har filosofert så mye over, bortsett fra at da, ja da skal de være lykkelige. For da har de alle tingene og statusene som samfunnet sier de skal ha, har oppnådd sitt livs objekt/status-nirvana og funnet meningen med livet! Jepp, meningen med livet, den skal komme automatisk dalende i hodet på dem, i det de har rundet brettet og kommet i mål med hus, mann, baby og stasjonsvogn.
Problemet her er at de ikke har tenkt på hva de har kjørt over for å havne der. Kanskje var det noe de ikke fikk gjort, kanskje var det å være mamma mer slitsomt enn romantisk, kanskje har mannen de klarte å lure med seg i FFF’et vist seg å være en tafatt tufs (noe jeg finner mest sannsynlig, noen med litt vett og guts hadde kanskje stilt spørsmålstegn ved alt maset og jaget, og på den måten fått henne til å tenke litt sjøl). Og vi kvinner er våre egne største fiender, for selv om vi er lykkelige med en tafatt tufs i de fleste aspekter av livet (så lenge han gjør som vi vil, såklart), er det noe med å ha sex med en tafatt tufs som rett og slett ikke tenner oss. Når det kommer til akkurat den biten, vil vi vel egentlig bli pult av (ja pult av, ikke pule) alfa-hannen i flokken, han som drar oss etter håret inn på soverommet/i hula og skjender oss på måter antagelig best overlatt til husmorpornografene å beskrive.
Så da er deadline over og oppgaven levert. Hun sitter der med en drittunge som hyler, en gubbe som hverken skifter bleier, forstår eller tilfredstiller henne, en jobb hun bare tok fordi den var fornuftig, en karriere på hold, en leilighet som er alt for dyr og et liv som ikke ble som hun trodde. Men hun kan ikke fatte hvorfor hun ikke er fornøyd, for hun gjorde jo alt hun skulle. Hun fulgte planen, punkt for punkt, gjorde alt riktig, sånn som det skulle gjøres. Hvorfor blir det ikke riktig? Hvorfor?!
Nei si det du. Si det.







