
Siden jeg har forstått at det folk flest blogger om ikke er misantropiske rants om verden, men heller hva de gjør fra dag til dag, har jeg tenkt å gjøre et forsøk på dette i dag.
Så, i går starta jeg dagen en time for seint. Dette fordi mobilen min, som ikke er av de mest stabile, hadde bestemt seg for å gi meg et lass nye meldinger når jeg åpnet den for å skru på vekkerklokka. Ergo glemte vimsa (aka meg) helt å skru på vekking, fordi hun ble så fascinert over bildet av tomatplantene Pernela hadde sendt henne tidligere på dagen. Altså, våkner jeg klokka fem på ni, av at noen plukker stein med forhøster utenfor vinduet mitt.
En forhøster er, for dere byidioter som ikke veit slikt, en enorm plenklippersak bøndene fester på traktorene sine og bruker til å spy gress opp i en digre tilhenger, kjent som en avlesservogn, sånn at dyrene kan få ferskt gress til frokost. Forhøstere skal ikke brukes til å plukke stein med, men siden potetbonden som leide noen av åkerne til fattern i fjor la igjen en hel masse stein som takk for lånet, har forhøsteren fått en stygg uvane av å jafse i seg disse når den slår gresset. Dette fører til at de blir skutt ut gjennom tuten (ofte faktisk gjennom steder på tuten der det ikke er hull fra før…) på forhøsteren med et helvetes til brak.
Det var et slikt brak jeg våknet av og tenkte de bevingede ordene “Men kan grisunger spise youghurt under vann?” Dette fordi jeg våknet fra en drøm der jeg hadde gitt en grisunge så mye jorbæryoghurt at den svømte rundt under den mens den spiste. Når jeg prøvde å redde grisungen opp av yoghurten, beit den meg i fingern. Før den tilslutt la seg på siden, rund som en ball og dreit fullt et halvlitersglass med god gammaldags “rennjstjettu”. Så fikk jeg kjeft av griseeieren, fordi jeg hadde gitt den yoghurt som ikke hadde gått ut på dato. Deilig drøm.
Jeg avskriver uansett hele drømmen på kvota for rare drømmer en har når en har vondt i magen. Dette fordi jeg spiste middag hos muttern i går og den dama kan virkelig ikke å lage mat. Ikke tull, hun har matforgifta hele familien 3 ganger. Og det å spise kylling hos henne er virkelig å be om trøbbel. Husker at jeg våknet midt på natta, hadde frysninger og var skikkelig kvalm. Men er en blakk så er en blakk. Får sikkert “fortænnavom”, som fattern sier, av å ete der.
Uansett, ca en time forsinka klarer jeg å komme meg på jobben. Ikke helt overraskende er jeg den første som kommer på kontoret (da jeg per dags dato aldri har klart å være mer forsinka enn Sigrid, samme hvor hardt jeg prøver). Ikke så lenge etter kommer Sigrid joggende, beklager at hun er sein. Jeg går utifra at noe gaffatape på bilen hennes har ramlet av, slik at hele skiten har stoppa igjen. Vi her på Soleiskontoret har en bilpark som består hovedsaklig av gaffatape. Sigrid med sin mors gamle Ford og jeg med bestefar (RIP) sin gamle Saab:
‘
Resultatet av dette, er at vi begge har blitt noen jævler på å skru bil. Ja og gaffatape bil, men det er liksom ikke det samme. Er ikke lenge siden jeg både skiftet laderegulator, plukka ut batteriet, pusset alle polene og sjekka hele jævla Saaben for jordfeil. Uten helt å finne ut hva jordfeilen er, men jeg vet nå at når alle lampene først blinker og så dør, samt vindusviskerne nekter å bevege seg, må jeg stoppe bilen, åpne pansret og røske litt i sikringsboksen, så ordner den biffen seg. Den biffen som burde ha blitt ordnet er at jeg kjører med 2 piggdekk og to forskjellige sommerdekk på saaben og det er snart august. Noen vise rånere har sagt at det er ca 4000 kr i bot, om jeg blir stoppet i teknisk kontroll. Men igjen, det er jo snart august og da er det jo snart vinter igjen, så jeg vet ikke helt om jeg klarer å motivere meg til å fise det heller. Spesielt ikke siden lillebror har stukket av med alle de matchende dekksettene til bilen.
Uansett, tilbake på jobben. Sigrid og jeg tusler oss en tur til banken, via “Folkstøggruta” (Veien vi går når vi ikke vil hilse på absolutt alle folka som her på bygda føler de kjenner oss og så klart må stoppe oss for en timinutters prat) og vel fremme i banken blir jeg sittende i en sofa og vente på at Sigrid fikser noe kontogreier jeg ikke egentlig har så mye oversikt over. Problemet med å sitte sånn er at en blir eksponert for de lokale. Nå er vi to riktignok også lokale, men det hjelper ikke helt. For det å sitte på Sunndalsøra og bli utsatt for et usensurert utvalg av lokalbefolkning er deprimerende på mange måter. Men hovedsaklig er det deprimerende fordi en atter en gang blir påminnet om at her går evolusjonen faenmmeg baklengs! Desto yngre, dummere og mindre attraktiv du er, desto større odds er det for at du har minst to unger, som heter ting som Noha-André, Roy-Kristian, Linneah-Leah-Hannahmarie og hele resten av navnetoppen, kombinert med horrible mellomnavn. Samtidig går gjerne mor (for far har som regel rømt åstedet ca 5 minutter etter at Noha-Lineah var unnfanget) i slapp joggedress, drikker cola fra 1,5litersflasker og har en forkjærlighet for tatoveringer av typen gammel keltisk. Gjerne er hun egentlig blond, men har for 4 mnd siden farget håret svart og etter det bare latt det vokse. Ellers røyker prakteksemplaret av Sunndaling gjerne rullings og tilbringer brorparten av sine våkne timer på det lokale kjøpesenteret. Når hun ikke sitter hjemme, røyker rullings og spiller farmville på Facebook. Er det rart en får noia av å være her?
Men nok misantropi.
Etter en dag med varierende Soleis-relaterte arbeidsoppgaver, som jeg forteller om her, siden vi er så hemmelighetsfulle av oss,(Jeg skal iallefall ikke snakke om Steinerskolen, niks!)er det på tide å dra hjem. Der ifører en seg shorts, gummistøvler av typen utrendy, men veldig praktiske fra felleskjøpet, gassmaske, gummihansker og vernebriller. Så spyler en kruttsterk salmiakkløsning på noen kjellervegger og forsøker å vaske dem frie fra oldemor sitt bakerovnssot som har sittet der de siste 90 åra. Dette resulterer i at en får en heftig vannblemme på tommel og dessverre må gi seg halvveis i prosessen og trekke seg tilbake til Gurostuo for å spille Starcraft 2 til en stuper til sengs og atter en gang blir vekket av forhøsteren som som kjører over stein.
En helt vanlig dag altså.