For eksempel Jane Austen-utgaven av Fight Club. Det å slå porselens-tekoppen ut av hånden på noen, er da visserligen den ultimate fornærmelse. Samt gruse trynet deres i et stettefat med Red velvet cake. Jeg ser for meg mange alternativer til NAB her.

Noen band gjør så lite feil. Menomena gjør enda mindre. Samt at de er en gjeng knakandes kjekke gutter. I alle verdens betydninger. Og i dag slapp de et nytt album. Det heter Mines og gir meg total ståpels i øregangene. Øregasme om du vil. Fra det beordrer jeg deg til å høre låta Tithe. En låt som åpner med marimba(?)klimpring og går over til total perfeksjonistisk perfeksjon (høhø). Hør den med god og høy lyd, sånn at du får med alle detaljene.

Så over til kvinnsjåvinismen: Kjenner det klirrer i eggstokkene når han drar i gang basstemmen i det klippet her. Jeg kommer fremdeles ikke helt over at han som går og plinger på xylofonen, eller hva det nå heter bakerst i rekka, spurte om vi skulle kline sist jeg intervjuet dem. Akk, hvorfor ville jeg ikke kline? Skulle trynsleika hele gjengen sånn i retrospekt. For noen sjarmtroll. Både heite og flinke.

Hvordan har det seg at vi har blitt så utrolig upraktiske? Er vi late, eller har pengemakta og storkapitalismen lurt oss? Når jeg, som på mitt rødeste er en slags sosialliberalist, begynner å tenke dette, så må det jo være noe underlig på gang. Jeg mener, bare for å vaske badet må en jo i dag ha minst 3 forskjellige sprayer, to forskjellige svamper og et arsenal mopper og engangskluter som ikke ligner grisen.

Nå har jeg tenkt å spare dere for et par hundre linjer med en sedvanlig Eir-harang og gå rett til poenget: Du trenger ikke all skiten. Du trenger grønnsåpe, klorin og eddik, så kan du vaske hele huset. Og eddiken den er det morsomste. Den tar alle de matte greiene som setter seg i dusjen, som en ellers må skrubbe seg ihjel for å få bort. Det matte er nemlig kalk. Kalk er nøytralt. Eddik er surt. Ergo forsøker kalken å nøytralisere eddiken og om det er mer eddik en kalk, forsvinner kalken i den prosessen. Så nestegang du vurderer å bruke 40 kr på en ny sprayflaske, ta heller med deg en flaske eddikessens fra butikken, det koster max 15 kr og varer i evigheter (du kan også bruke det som tøymykner har jeg lest, men det har jeg ikke forsøkt enda). Skvett den på en våt klut, hold for nesa og bare gni det over kalken. Vips. Borte.

Ikke si du ikke lærer noe fornuftig her.

Bestemor over og ut.

Egentlig så hadde jeg grandiose planer om å lage musikkfestival på låven hjemme i sommer. Men nå har realitetene nådd meg igjen og jeg innser at det kanskje ikke er verdens enkleste prosjekt, hverken penge eller sikkerhetsmessig. Så da er jeg tilbake til grunntanken: FESTIVAL!

En del av grunnen til at jeg ikke har hatt tid til låvemusikkdansfestival er at jeg har jobbet en del med å få restaurert kjelleren i huset til bestefar.  Det som er morsomt med huset til bestefar er at det egentlig ble bygd som skolehus til Romsdals Amts praktiske jenteskole. Med andre ord, bestefar bodde i en husmorskole. Skoler flest har undervisningsrom relatert til det de underviser i, og på 1880tallet når dette huset ble bygd, burde de fleste husmødre kunne ting som ølbrygging, lefsesteiking og storbakst av brød. Dermed ble kjellern lagd som et eldhus. For de som ikke kommer fra landet og heller ikke har sett filmen “Jeg er dina”, så kan jeg forklare konseptet eldhus: Før strømmen og alt det der kom, måtte man fremdeles koke og steike ting. Småting kunne en koke og steike over ilden i åren eller på vedfyrte konfyrer på kjøkkenet. Derimot, dersom en holdt til på en storgård på landet, så var dette langt fra effektivt nok når en skulle både mate og vaske de 20-30 folka knyttet til gården. Derfor bygde de egne eldhus, som regel langt unna resten av husene på gården, siden eldhus tenderte til å leve opp til navnet sitt og ta fyr sånn nå og da.  I eldhuset kokte en klær, en brygget øl, en varmet vann til julevasken og bakte brød i bakerovnen. Alt dette i ein skala som får dagens kjøkkenarbeid til å virke som en liten fis. Her snakker vi gryter i 500litersklassen, baksteheller som får kumlokk til å se ut som tefat og en bakerovn med plass til 40-50 brød i slengen.

Så det er noe slikt jeg satser på å ha oppe å gå til slutten av sommern 2009.  Det i tillegg til mitt kjøkkenhageprosjekt, min surdeig (som forøvrig heter Lars-Otto) og andre husmoderlige prosjekter jeg snubler over, tenkte jeg at det kanskje var like greit å invitere til husmorfestival i stedet. Kanskje en husmorfestival som ender i en god gammaldags låvedans?

Planen er som følger: En baker, koker, drikker kaffe, koker baker, drikker mer kaffe, baker og koker, før en spiser kveldsmat. Dette iført spraglete forklær og fotformsko. Det er såklart ingen begrensninger i kjønn, så lenge en får på seg fotformsko og spraglete forkle. Det vil bli utdelt kudos for hårnett og håndarbeid i pausene.

Høres dette fristende ut, så er du herved invitert.

Dette blir såklart et NAB-arrangement, i sammarbeid med Øksendal og Ålvundeid unge odelsjente og lerarlag.

(Jeg har en følelse av at det ikke blir så mange deltagere, men at de som kommer vil komme særdeles godt over ens)

Jeg er notorisk treig og får mye tyn for det. Men nå er iallefall to nye sendinger av Tvilsomme jenter lagt ut til deres podkastmp3nedlastende glede her på bloggen. Yay!

Nye sendinger har blitt produsert og havner her så snart jeg klarer å fokusere på å jakte ned cdene de ligger på og transfomagifisere dem til mp3.

Om du på noen måte føler for å kritisere effektiviteten min eller kvaliteten på det utmerkede radioprogrammet Tvilsomme jenter, så vil jeg at du skal ta en god titt på følgende bilde og huske at jeg faktisk er en jævel på å sikte.  Perfekt syn har jeg også. Samt en veldig fin skytterkjole. Bare nevner det altså. *kremt*

En liten fin samtale foregikk mellom meg og min venninne Sigrid en kveld for to uker siden, den var sånn ca som dette:

Meg: Vil du at jeg skal bake noe til bursdagsfesten din, det kommer jo tross alt nesten hundre stykker?

Sigrid: Ja! Bak masse!

Meg: Mener du sånn vanligfolk mener med masse, eller meg og deg type masse?

Sigrid: Meg og deg type masse!

Meg: Ok, da stikker jeg og handler ett par kilo smør jeg da!

Både Sigrid og jeg er jo NAB-kvinner, så det gikk som det måtte gå.

Resultatet ble to ettermiddager med muffinsbaking, der jeg fikk utløp for trangen til å lage muffins som så ut som det jeg hadde sett i tegnefilmer når jeg var lita. Er litt skuffet over at jeg ikke hadde stor nok kremsprøytetut til å lage ordentlige topper på muffinsene og at kirsebærsesongen for lengst var over. Bortsett fra det har jeg fått ett lidenskapelig forhold til smørkrem. Martha Stewart (husmora over alle husmødre, også når det kommer til fiksing av “husholdningsbudsjettet”) hadde såklart oppskrift på både muffins og Buttercream Frosting.

Det er mange ting som er fint med smørkrem. For det første består den grunnleggende av smør og melis, altså det er god. For det andre er den såppas formbar at en kan lage ganske skulpturelle ting av den. For det tredje tar den til seg både farge og andre smakstilsetninger rimelig greit. De aller fleste kjenner til og antagelig elsker ostekremen på gulrotkake. Det er en smørkrem med kremost, så altså er det egentlig smørkremen dere elsker. For det tredje, det er så mektig at en ikke risikerer å overspise så voldsomt som en lett kan gjøre med vanlige muffins, med mindre en er av det ekstreme slaget både på magemål og insulin. Det var ingen på festen til Sigrid som klarte mer enn tre muffins, og da snakker jeg ikke sånne i amerikanske muffinsformer, nei det var de bittesmå vanlige.

Jeg lagde tilsammen 150 muffins de to ettermiddagene jeg og mutterns Kenwood Major koste oss med dette. De første omgangene (for en blir nødt til å bake i omganger når en lager slike mengder og ikke har ett bakeri til rådighet) brukte jeg muffinsoppskrifter, men etter hvert som jeg ble mer og mer komfortabel med muffinsen som “kunstform” innså jeg at de fleste eggedosisbaserte kakerører kunne modifiseres til muffinsrøre. Det vil si at stort sett alle formkake og langpannekake-oppskrifter kan brukes, men det må litt mer veske til. Muffinsrøre skal være som svelerøre i konsistens. For dere som ikke veit hva svelerøre er anbefaler jeg nå å google, eventuelt ta ferge på vestlandet ved første og beste anledning. De fleste kakerører er derimot litt mer tyktflytende enn dette. Men fortvil ikke, det er en enkel og ganske genial kur mot dette, som jeg bare snublet over. Nemlig appelsinjuice!

Ja for det har seg slik at de fleste eggedosisbaserte kakerøreoppskrifter er veldig søte, så de har ikke vondt av litt friskhet i smaken. Det er også veldig få av disse som ikke harmonerer med litt sitrusmak. Så det jeg gjør når jeg bruker kakerøre til muffinsrøre, er at jeg helt på slutten tilsetter en slump eller ti med appelsinjuice til konsistensen virker sånn passe. Hva som er sånn passe finner en kun ut ved å prøve seg frem, så ikke mist motet om den første omgangen blir litt blanke på toppen. Dette er noe som må prøves og feiles med til du har skjønt det rett og slett.

Ellers anbefaler jeg  putte peanutsmør i en sjokoladekakebasert røre, det gir en muffins som smaker nesten som Snickers.  Da kan du tilogmed, om du er i det virkelig eksprimentelle hjørnet smelte en snickers, eller hakke i den i småbiter og blande den med smørkremen som du har oppå muffinsene.

På muffinsene på bildet er det en blanding av bringebærsmørkrem og vaniljesmørkrem. Det er ikke vanskeligere å lage enn som så: Lag smørkrem, bland i vanilje eller bringebær til det er “passe”. Blir kremen kornete blander du i mer smør, blir kremen for flytende blander du i mer melis. Enkelt og greit. Muffinsen med lysebrun krem og sjokoladeflak som noen har smakt litt på kremen til har min spesialoppfinnelse: Valterkrem! Dette fordi jeg elsker Freias nye sjokolade Valters mandler til døde. Det er noe av det skumleste (fordi jeg kan spise ubegrenset av den uten å gå lei) og det beste på sjokoladefronten siden Smash! Valterkremen var kveldens ubestridte vinner på muffinsfronten, noe jeg godt kan forstå, for den er så uforskamma god at jeg tok meg selv i å spise store mengder av den når jeg pyntet muffinsene. Hvordan den lages? Nei jeg kommer ikke med oppskrifter her, men det er vel ganske logisk, er det ikke? Om du ikke forstår hvordan den blir til, så er du bare rett og slett ikke verdig.

Om du derimot nå ble inspirert anbefaler jeg å google cupcakes, da vil en finne de utroligste både bilder og oppskrifter. Det mest ekstreme jeg har sett til nå var vel grønn te-muffins med wasabismørkrem.  Løkke tell!

Sjokoladekaker faller ikke inn under kategorien kakeporno om ikke kaka innholder minst 200 g sjokolade. Kakaopulver er for pyser. Skal det smake godt må det være ekte saker, smelta inn i røra.
I dag har jeg bakt sjokolade- og peanøttruter. Det uvanlige med denne kaka er at den inneholder peanøttsmør og brunt sukker. Jeg har ikke smakt på den enda, siden jeg skal ha den med på skolen i morgen, men røra var særs god. Noe av grunnen er jo selvfølgelig at jeg har bakt med ordentlig meierismør. Man skal alltid bake med meierismør! Forskjellen er enorm. Melange er et jallasmør for pyser.
Jeg satser på at den smaker usedvanlig godt og legger derfor ut oppskrifta:

Sjokolade- og peanøttruter
200 g mørk sjokolade
125 g usaltet smør (jeg brukte saltet)
225 g kompakt mykt brunt sukker
65 g grovt peanøttsmør (kjøp økologisk som bare er krønsja nøtter med havsalt, sunnere)
2 egg
150 g hvetemel
1/4 ts bakepulver
75 g usaltede ristede peanøtter, grovhakket
100 g mørk sjokolade, ekstra i biter

Sett ovnen på 170 grader. Jeg brukte en vanlig standard rund form.

Smelt sjokoladen i vannbad og avkjøl.
Pisk smør, sukker og peanøttsmør med miksmaster til en tykk masse. Tilsett så ett og ett egg av gangen. Rør inn sjokolade, siktet hvetemel, bakepulver og peanøtter. Putt røra i formen og ha på den hakkede sjokoladen og press den litt ned i røra. I oppskrifta står den at den skulle stekes i 30 min, men min sto i hvertfall 40, men det kommer vel an på ovnen.

Og så er det bare å eta, sikkert knakandes godt med kaffe til.

Jeg er så mange typer nerd. Men i det siste har jeg vært en farge og fibernerd. Dilla rett og slett.

Men igjen, se på disse bildene. Er det rart jeg er hekta. Det er som godteri! Dessuten har jeg en indre trang til å lage ting, gjerne ting jeg kan bruke til noe fornuftig. Min siste dille er da spinning av garn. Det er vel kombinasjonen av å leke med en rar snurrebass, også kjent som en håndteine, kunne blande fancy ting som silke og merino, og snurre dem sammen til garn. Hva jeg skal lage av garnet er foreløbig ikke helt bestemt, det er liksom ikke like morro som å lage det. Frem til jeg finner ut av den delen skal jeg forsøke å ikke svi av flerfoldig tusen kroner på en rokk som spinner effekttykt garn og en kardemaskin som gjør at jeg kan lage mine egne, fargerike fiberballer som jeg så kan rulle meg i og sjonglere med som Onkel Skrue gjør med pengene sine.

Så gi meg alle pengene dine i dag. Jeg lover å ikke bruke dem på stoff, bare fiber!

Ekte NAB-Kvinner kjører såklart stansmessig. Det du ser i bildet her, er min skute, mitt metall-øk, min jernhest, min svenske bedårer av edel årgang, mine apostlers hesters hvile, osv osv.  Dvs: Min bestefars gamle Saab 90. På bildet er den ustyrt med ett middels stort “Véala” (ved-la, le, stabel, gudene veit åssen riksmålfolket utaler det, jeg sier iallefall véala), som forøvrig gikk med på å fyre opp baksteovnen på jobben. Skulle faktisk ha tatt med litt mer, tenker jeg sånn i retrospekt, men det får komme nestegang.

Uansett: Bilen. Jeg er litt fasinert av den. Den er liksom kroneksemplet på en ordentlig “hattkallbil”, fypen en alltid havner på søndager.Den som kjører seksti i åttisonen, vingler lett frem og tilbake over gulstripa, faktisk bruker hatthylla til det navnet tilsier, sammen med ett par broderte puter, en dobbel ladning kamferdrops og fornuftige seteovertrekk.  Av moderne finesser har den: Kasettspiller og en lampe som lyser “Please fasten seatbelts”, mistenker at den er noe fra ett restelager på Saab, etter tiden de produserte både fly og biler.

Sånn bortsett fra ekstrautstyret, har den også ett fint lite arsenal med nykker. For det første må en omtrent marinere hele bilen i bensin før den gidder starte, da kun etter heftig pumping på gassen og shjåååken som min bestemor brukte å si.  Deretter begynner det jeg liker å kalle “bukkerittstadiet”, det er da bilen litt som en gammel alkis, fremdeles vil ha for mye å drikke, men samtidig innser at det er litt vanskelig å bevege seg når en halvveis drukner i 95 blyfri. Noe som igjen fører til at den hopper fremmover i rykk og napp, sånn at sjåfør og pasasjerer får teste akkurat hvor solid og god konstruksjon saab har på sine setebelter. Samtidig lyser “Please fasten seatbelts”-lampa i takt med at pasasjerene blir ristet frem og tilbake. Noen ganger bruker også kasettspilleren å finne det riktig å kjøre i gang en kopikasett av Lillebjørn Nilsen fra 1989, uten at noen har rørt den. Det er sånne stunder en veit at det blir en av de dagene.

I tillegg til det, har jeg fått aquarium i høyre frontlykt. Den lyser ikke lenger, men det står vann to tredjedels opp til toppen og skvulper. Jeg vurderer å få tak i en liten plastikkgullfisk til å ha inni der. Iallefall til politiet stopper meg nestegang. Da er det vel uansett bare å ta bilen til sides og avlive den.

Som min aggresive bakerkollega tidligere nevnte har vi i NAB faktisk klart å snuse oss frem til ikke bare en, men 3! bakerovner av den gamle typen.

Den første vi har tenkt å bryne oss på, som er avbildet her, holder hus på min sommerjobb; Leikvin Kulturminnepark. Plusset med denne er at jeg kan bruke den i arbeidstida, den har ett flott kjøkken med alskens fasiliteter og vi kan låne den helt gratis. Minuset er at ingen faktisk har prøvd å bake i den, da den ble nybygget etter gamle tegninger når huset den står i ble restaurert noenår siden. Dette fører til at når jeg først fyrte den litt opp, bare for å teste, sprakk det av steinbiter i veggene, siden den ikke var skikkelig “innbrent” før. Ellers virker den lovende, men jeg må fyre den opp til bakstevarme, altså stappe hele ovnen full av ved, nesten opp til taket og la det brenne som svarte hælvete (liker at det utrykket passer så godt her) for å se om den tåler det og hvordan den i såfall oppfører seg rent varmemessig etter at det er gjort.

Ovn 2

 Er lokalisert på ett museum, eller nærmere bestemt Sunndal nasjonalparksenter. Denne ovnen har den fordelen av at den er en genuin kjellerbaksteovn, av den typen en ser i filmer fra gamledager. Altså en scwhær, hvitkalket sak som kun fungerer til å bake ting i, men da gjerne tar en 30-40 brød i slengen. Denne ovnen har blitt brukt flere ganger, så en veit at den faktisk funker til å bake i. Ulempa er at jeg ikke vet om de faktisk vil ta seg betalt for å låne oss denne, samt at jeg vet at det kun er ett rom med en ovn i der. Altså ikkenoe kjøkken, tilgang på varmt og kaldt vann og andre hygieniske greier. Litt stusslig sånn sett, da store deler av bakinga må foregå ett annet sted.  Vi satser på å prøve denne ovnen om den første ikke duger.

Ovn 3

Denne veit jeg fint lite om, bortsett fra at den holder hus hos min gammeltante, ikke har vært i bruk på en god del år, men antagelig fungerer og, i motsetning til de to andre som er nybyggde kopier av gamle baksteovner, er denne genuint gammal og innbaka gjennom sikkert flere hundre år.  Ulemper her er at vi faktisk ikke er helt 100% sikkre på om den funker. Men om den funker, har vi gamletante som har brukt den som en kilde til god ovnsinformasjon, samt hennes kjøkken å snylte på om vi oppfører oss som folk.