For eksempel Jane Austen-utgaven av Fight Club. Det å slå porselens-tekoppen ut av hånden på noen, er da visserligen den ultimate fornærmelse. Samt gruse trynet deres i et stettefat med Red velvet cake. Jeg ser for meg mange alternativer til NAB her.

Siden jeg har forstått at det folk flest blogger om ikke er misantropiske rants om verden, men heller hva de gjør fra dag til dag, har jeg tenkt å gjøre et forsøk på dette i dag.

Så, i går starta jeg dagen en time for seint. Dette fordi mobilen min, som ikke er av de mest stabile, hadde bestemt seg for å gi meg et lass nye meldinger når jeg åpnet den for å skru på vekkerklokka. Ergo glemte vimsa (aka meg) helt å skru på vekking, fordi hun ble så fascinert over bildet av tomatplantene Pernela hadde sendt henne tidligere på dagen. Altså, våkner jeg klokka fem på ni, av at noen plukker stein med forhøster utenfor vinduet mitt.

En forhøster er, for dere byidioter som ikke veit slikt, en enorm plenklippersak bøndene fester på traktorene sine og bruker til å spy gress opp i en digre tilhenger, kjent som en avlesservogn, sånn at dyrene kan få ferskt gress til frokost.  Forhøstere skal ikke brukes til å plukke stein med, men siden potetbonden som leide noen av åkerne til fattern i fjor la igjen en hel masse stein som takk for lånet, har forhøsteren fått en stygg uvane av å jafse i seg disse når den slår gresset. Dette fører til at de blir skutt ut gjennom tuten (ofte faktisk gjennom steder på tuten der det ikke er hull fra før…) på forhøsteren med et helvetes til brak.

Det var et slikt brak jeg våknet av og tenkte de bevingede ordene “Men kan grisunger spise youghurt under vann?” Dette fordi jeg våknet fra en drøm der jeg hadde gitt en grisunge så mye jorbæryoghurt at den svømte rundt under den mens den spiste. Når jeg prøvde å redde grisungen opp av yoghurten, beit den meg i fingern. Før den tilslutt la seg på siden, rund som en ball og dreit fullt et halvlitersglass med god gammaldags “rennjstjettu”. Så fikk jeg kjeft av griseeieren, fordi jeg hadde gitt den yoghurt som ikke hadde gått ut på dato. Deilig drøm.

Jeg avskriver uansett hele drømmen på kvota for rare drømmer en har når en har vondt i magen. Dette fordi jeg spiste middag hos muttern i går og den dama kan virkelig ikke å lage mat. Ikke tull, hun har matforgifta hele familien 3 ganger. Og det å spise kylling hos henne er virkelig å be om trøbbel. Husker at jeg våknet midt på natta, hadde frysninger og var skikkelig kvalm. Men er en blakk så er en blakk. Får sikkert “fortænnavom”, som fattern sier, av å ete der.

Uansett, ca en time forsinka klarer jeg å komme meg på jobben. Ikke helt overraskende er jeg den første som kommer på kontoret (da jeg per dags dato aldri har klart å være mer forsinka enn Sigrid, samme hvor hardt jeg prøver). Ikke så lenge etter kommer Sigrid joggende, beklager at hun er sein. Jeg går utifra at noe gaffatape på bilen hennes har ramlet av, slik at hele skiten har stoppa igjen. Vi her på Soleiskontoret har en bilpark som består hovedsaklig av gaffatape. Sigrid med sin mors gamle Ford og jeg med bestefar (RIP) sin gamle Saab:
‘

Resultatet av dette, er at vi begge har blitt noen jævler på å skru bil. Ja og gaffatape bil, men det er liksom ikke det samme. Er ikke lenge siden jeg både skiftet laderegulator, plukka ut batteriet, pusset alle polene og sjekka hele jævla Saaben for jordfeil. Uten helt å finne ut hva jordfeilen er, men jeg vet nå at når alle lampene først blinker og så dør, samt vindusviskerne nekter å bevege seg, må jeg stoppe bilen, åpne pansret og røske litt i sikringsboksen, så ordner den biffen seg. Den biffen som burde ha blitt ordnet er at jeg kjører med 2 piggdekk og to forskjellige sommerdekk på saaben og det er snart august. Noen vise rånere har sagt at det er ca 4000 kr i bot, om jeg blir stoppet i teknisk kontroll. Men igjen, det er jo snart august og da er det jo snart vinter igjen, så jeg vet ikke helt om jeg klarer å motivere meg til å fise det heller. Spesielt ikke siden lillebror har stukket av med alle de matchende dekksettene til bilen.

Uansett, tilbake på jobben. Sigrid og jeg tusler oss en tur til banken, via “Folkstøggruta” (Veien vi går når vi ikke vil hilse på absolutt alle folka som her på bygda føler de kjenner oss og så klart må stoppe oss for en timinutters prat) og vel fremme i banken blir jeg sittende i en sofa og vente på at Sigrid fikser noe kontogreier jeg ikke egentlig har så mye oversikt over. Problemet med å sitte sånn er at en blir eksponert for de lokale.  Nå er vi to riktignok også lokale, men det hjelper ikke helt. For det å sitte på Sunndalsøra og bli utsatt for et usensurert utvalg av lokalbefolkning er deprimerende på mange måter. Men hovedsaklig er det deprimerende fordi en atter en gang blir påminnet om at her går evolusjonen faenmmeg baklengs! Desto yngre, dummere og mindre attraktiv du er, desto større odds er det for at du har minst to unger, som heter ting som Noha-André, Roy-Kristian, Linneah-Leah-Hannahmarie og hele resten av navnetoppen, kombinert med horrible mellomnavn. Samtidig går gjerne mor (for far har som regel rømt åstedet ca 5 minutter etter at Noha-Lineah var unnfanget) i slapp joggedress, drikker cola fra 1,5litersflasker og har en forkjærlighet for tatoveringer av typen gammel keltisk. Gjerne er hun egentlig blond, men har for 4 mnd siden farget håret svart og etter det bare latt det vokse. Ellers røyker prakteksemplaret av Sunndaling gjerne rullings og tilbringer brorparten av sine våkne timer på det lokale kjøpesenteret.  Når hun ikke sitter hjemme, røyker rullings og spiller farmville på Facebook. Er det rart en får noia av å være her?

Men nok misantropi.

Etter en dag med varierende Soleis-relaterte arbeidsoppgaver, som jeg forteller om her, siden vi er så hemmelighetsfulle av oss,(Jeg skal iallefall ikke snakke om Steinerskolen, niks!)er det på tide å dra hjem. Der ifører en seg shorts, gummistøvler av typen utrendy, men veldig praktiske fra felleskjøpet, gassmaske, gummihansker og vernebriller. Så spyler en kruttsterk salmiakkløsning på noen kjellervegger og forsøker å vaske dem frie fra oldemor sitt bakerovnssot som har sittet der de siste 90 åra. Dette resulterer i at en får en heftig vannblemme på tommel og dessverre må gi seg halvveis i prosessen og trekke seg tilbake til Gurostuo for å spille Starcraft 2 til en stuper til sengs og atter en gang blir vekket av forhøsteren som som kjører over stein.

En helt vanlig dag altså.

Noen ganger, når livet gir deg tomme plastposer, skrukkete ølbokser og katta har spist ledinga til headsettet ditt, er det greit å ha et stæsj av gamle malesaker. Da kan en i det minste male en ku og tenke at over ti år med kunstutdanning hadde litt for seg i det minste. Så husker du når begynte Vk1 Formgivning en gang i tiden, da kunne du ikke tegne noe annet enn barnslige, ikonaktige blomster. Og med et kommer du på at bestevenninna di fra ungdomstiden kommer innom jobben for å drikke kaffe i lunchen og med et er ikke livet det verste man har og kaffemaskinen er alltid klar.

Jeg hadde en grandtante som var byfrøken. Hun hadde flyttet til Oslo som ung, fått seg jobb som sekretær for sjefen i SSB og aldri helt funnet tiden til å gifte seg. Dog, som jeg forsto min bestemor sine halvkvedede ord, så sto det ikke på frierne.

Dobbe, som var kallenavnet hennes, hadde en fin liten leilighet ved St.Hanshaugen og var alltid villig til å passe på meg når mor og far hadde noe fore i Oslo.  Hos dobbe spiste vi da sjokoladekake til frokost (Dobbe hadde fått litt samme kroppsfasong som Gro Harlem Bruntland på sine eldre år), tok eksotiske turer med den fantastisk skumle trikken og handlet på kiosken nederst i husrekkene i Colletsgate. Eller handlet og handlet, Dobbe lærte meg at han mannen i kiosken en gang hadde prøvd å snyte henne på en femkroning, så vi var vel mest innom, kjøpte Dagbladet og telte småpengene vi fikk tilbake møysommelig, med en streng mine.

Dog, hun var ikke bare snill. Hun hadde en meget bestemt holdning til hva som var god oppførsel og ikke. En skulle ikke si “Hæ?”, men “hva sa du?” og om hun tok 10årige meg i å klø meg i øret med lillefingeren, ble jeg beordret på badet for å vaske både hender og ører, for slik gjorde en velloppdragen ung dame ikke i offentligheten må vite!

Etter at Dobbe ble pensjonist, bestemte hun seg for at det var på tide å vende tilbake til røttene, derfor tok hun over et lite okerfarget hus, rett ved gården til mine foreldre. Fikk bygget på og pusset opp sånn at det holdt en fin boligstandard, selv for en byfrøken.  Men før hun fikk flyttet skikkelig inn, ble hun syk og døde.

Leiligheten i Oslo ble solgt til en slikk og ingenting, mens jeg fremdels var for ung til å forstå hvilken verdi den hadde. Men noen år etter det fikk jeg flytte inn i det lille okerfargede huset som hun hadde brukt sparepengene sine på å pusse opp.  Når jeg ikke er der, bor jeg ikke langt fra der hun bodde i Oslo og tar meg i å tenke at det hadde vært så fint om hun hadde bodd her fremdeles, da hadde hun vel vært snart 80 år og jeg ser for meg at jeg fremdeles hadde fått sjokoladekake hver eneste gang jeg kom på besøk. Tror kanskje også at hun hadde lettet litt på sløret og fortalt meg om “frierne” og livet sitt som ung, ugift kvinne i Oslo på 50 og 60tallet.

En kan i allefall drømme om alle historiene en kunne tenkt seg å høre, over en kaffekopp og et kakestykke, på kjøkkenet med utsikt til gravlunden, hos et gammalt rivgjærn av ei kjerring som skjelte ut tiggere med “NÆGGU OM DU FÅR!” når de ba om noen småpenger og konstant lå i krig med Indern i butikken på hjørnet. Og konkludere med at det ikke er helt usannsynlig at vi er litt like, jeg og Dobbe. Samt de andre rivgjernene i familien min, som jeg må fortelle om en annen gang.

Hvordan har det seg at vi har blitt så utrolig upraktiske? Er vi late, eller har pengemakta og storkapitalismen lurt oss? Når jeg, som på mitt rødeste er en slags sosialliberalist, begynner å tenke dette, så må det jo være noe underlig på gang. Jeg mener, bare for å vaske badet må en jo i dag ha minst 3 forskjellige sprayer, to forskjellige svamper og et arsenal mopper og engangskluter som ikke ligner grisen.

Nå har jeg tenkt å spare dere for et par hundre linjer med en sedvanlig Eir-harang og gå rett til poenget: Du trenger ikke all skiten. Du trenger grønnsåpe, klorin og eddik, så kan du vaske hele huset. Og eddiken den er det morsomste. Den tar alle de matte greiene som setter seg i dusjen, som en ellers må skrubbe seg ihjel for å få bort. Det matte er nemlig kalk. Kalk er nøytralt. Eddik er surt. Ergo forsøker kalken å nøytralisere eddiken og om det er mer eddik en kalk, forsvinner kalken i den prosessen. Så nestegang du vurderer å bruke 40 kr på en ny sprayflaske, ta heller med deg en flaske eddikessens fra butikken, det koster max 15 kr og varer i evigheter (du kan også bruke det som tøymykner har jeg lest, men det har jeg ikke forsøkt enda). Skvett den på en våt klut, hold for nesa og bare gni det over kalken. Vips. Borte.

Ikke si du ikke lærer noe fornuftig her.

Bestemor over og ut.

Nei si det.

Vi lever i en verden der fler og fler tror at lykke er ting og statuser.  Bare jeg får den og den jobben, den og den partneren, den og den lønna, innenfor disse tidsrammene, DA blir jeg lykkelig da! Jeg har tidligere skrevet poster her om de skumle damene av denne skolen i posten “Kjære dere med pung og sædceller”.

Men hva er greia egentlig? Hva er lykke? I mine øyne er det ikke å ha en femårsplan, der en skal ha det og det og det punktet før en endelig ender opp i nirvana. Merkelig nok virker dette til å være strategi nummer en blant mine gjevnaldrende dog. Hvorfor er jeg så mot disse plan-planene? Jo fordi de er knyttet opp mot to ting, statuser og objekter. Så lenge en får skaffet seg objektet ektemann, får en status som gift, kone, etablert (om en er tradisjonell av seg, såklart, mange utsetter denne statusen), da kan en med denne statusen skaffe seg for eksempel et selveid bosted, som gir status huseier og underbygger status etablert, samt at en nå har mulighet til å bygge reir, og jobbe mot å skaffe seg objektet baby, som igjen gir status mamma, forelder, medlem av barnevognogkaffelattemafiaen og opprykk til status voksen.  For mange bør disse tingene helst skje innen en bestemt periode. For ulogisk mange, i mine øyne, er dette noe som skal gjennomføres til de fyller 30 år. Hovedargumentet her, er det fantastiske “fordi jeg vil være en ung mor!”-argumentet meget sterkt.

Samtidig er det også en slags skjult norm, et press fra samfunnet her. Er en i nærheten av en kvinne som, grøss og gru er tja, mellom 25 og 35 år, men (trippelgrøssoggru) er barnløs, er det vistnok helt naturlilg, logisk, om ikke en samfunnsplikt, å velte alle tilgjengelige småbarn (gjerne snørrete) opp i armene på vedkommende og si ting som “Åh, ønsker du deg ikke en sånn en”, “Kjenner du ikke at det napper litt i eggstokkene nå, hæhæhæhæ?”, “Nå må du snart få unger, du blir jo ikke yngre vet du” og “Bare vent, snart er det DIN tur!” Press sier du, vissvass. Det er jo bare koslig med unger må vite, ikkenoe press, neida!

Jeg kunne sikkert skrevet metervis om unger og hvorfor det er en dårlig ide, både etisk, praktisk og miljømessig, men det får være. For for å få disse ungene, er det et press på at en skal ha en del ting på plass, først helst utdanning (selv om mange skryter av hvor fint det er å få barn når en studerer, siden støtteordningene er såååå bra), jobb, bolig, partner (gjerne ektemake) og ordnede forhold på alle vis. Så når babypresset kommer fra alle kanter, er det ikke bare babyer det presses på, men å ha oppnådd en hel rekke statuser som underforstått må være på plass før det er riktig å få dem.

Her begynner jeg da å drømme om å være mann igjen, for menn slipper mye lettere unna, de kan jo forplante seg til de er 100, bare de klarer å få opp periskopet og skutt ut noen ladninger, så det blir aldri helt det samme presset på dem. Er ingen egg som råtner på stokken der i gården.  Men igjen, så tenker jeg at jeg er jaggu glad for å ikke være mann likevel. For når presset ikke rammer dem direkte, rammer det jo alle damene som trenger dem som en ting av mange, for å oppnå ett eller flere ledd av mange, for å komme dit femårsplana deres sier de skal være når de runder f.eks 30 år.  Og desto nærmere deadline damene er, desto mer effektive må de være så snart de får huka tak i en kar som de føler egner seg. Denne mannen, antagelig fremdeles uvitende om den store PLANEN, finner seg plutselig i et FFF (ikke fuck for forrest, det hadde jo vært mye morsommere, men et “Fast Forward-forhold”) der ting som samboerskap, (kanskje) ekteskap, felles boliglån og så det endelige nirvana: BABYEN!, skal oppnåes før deadline.

Hva er så så galt med å ha en plan som dette? Jo, mange, kanskje ikke alle, men mange av disse deadline-femårsplan-fast forward-forholdsdamene har ikke tenkt på en ting: Hva skjer etter at du har utført PLANEN!? Dette er ikke noe de har filosofert så mye over, bortsett fra at da, ja da skal de være lykkelige. For da har de alle tingene og statusene som samfunnet sier de skal ha, har oppnådd sitt livs objekt/status-nirvana og funnet meningen med livet! Jepp, meningen med livet, den skal komme automatisk dalende i hodet på dem, i det de har rundet brettet og kommet i mål med hus, mann, baby og stasjonsvogn.

Problemet her er at de ikke har tenkt på hva de har kjørt over for å havne der. Kanskje var det noe de ikke fikk gjort, kanskje var det å være mamma mer slitsomt enn romantisk, kanskje har mannen de klarte å lure med seg i FFF’et vist seg å være en tafatt tufs (noe jeg finner mest sannsynlig, noen med litt vett og guts hadde kanskje stilt spørsmålstegn ved alt maset og jaget, og på den måten fått henne til å tenke litt sjøl). Og vi kvinner er våre egne største fiender, for selv om vi er lykkelige med en tafatt tufs i de fleste aspekter av livet (så lenge han gjør som vi vil, såklart), er det noe med å ha sex med en tafatt tufs som rett og slett ikke tenner oss. Når det kommer til akkurat den biten, vil vi vel egentlig bli pult av (ja pult av, ikke pule) alfa-hannen i flokken, han som drar oss etter håret inn på soverommet/i hula og skjender oss på måter antagelig best overlatt til husmorpornografene å beskrive.

Så da er deadline over og oppgaven levert. Hun sitter der med en drittunge som hyler, en gubbe som hverken skifter bleier, forstår eller tilfredstiller henne, en jobb hun bare tok fordi den var fornuftig, en karriere på hold, en leilighet som er alt for dyr og et liv som ikke ble som hun trodde.  Men hun kan ikke fatte hvorfor hun ikke er fornøyd, for hun gjorde jo alt hun skulle. Hun fulgte planen, punkt for punkt, gjorde alt riktig, sånn som det skulle gjøres. Hvorfor blir det ikke riktig?  Hvorfor?!

Nei si det du. Si det.

Jeg er fremdeles ikke frisk. Det er derimot bassen min og takk gudene for det. Om noen av dere som leser her har vært forskånet fra min siste besettelse, så er tiden over: Jeg har bassdilla!

I 6 år har jeg vært den heldige eier av en bass ( En Fender Zone om noen ikke har fått med seg det), som bare har påført meg dårlig samvittighet. Den ble innkjøpt med de beste intensjoner om å lære meg å spille på den (samt at jeg hadde uforskamma mye penger på den tiden) OG fordi den så bra ut. En estetiker som meg kimser ikke av slike ting, det skal være vist. Men årene gikk og bassen stort sett bare sto og så bra ut, men så fikk jeg masa meg med i ett band tidlig i fjor vinter og begynte å fingre med bassen igjen. Dog så var øvingsmotivasjonen sånn så der. Og det forble den helt frem til for ca 2 mnd siden, da to uavhengige hendelser gav meg dilla igjen.  Den første var at jeg ble introdusert til flatwound-strenger. Dvs strenger som har valsede metallbånd rundt seg, i motsetning til “vanlige” strenger som bare er runde strenger rullet rundt en annen rund streng.  Forskjellen for mine pinglefingre var i allefall enorm. Der vanlige strenger var som å spille på en osterasp, ble flatwoundstrenger omtrent helt glatte og mye greiere å spille på.

Så jeg kjøpte flatwoundstrenger til bassen min, skiftet til disse og ca akkurat mens jeg gjorde det der fikk jeg influensa. Ganske brukbart lenge også. Med det resultatet at jeg bare satt i stolen min, åt Ben and Jerry’s-is, så gamle tv-serier og spillte bass (samt sydde skjørtet mitt, men det får bli en annen post).  Uansett, oppi stolen der, mellom ispisinga og snytinga, bestemte jeg meg for å lære meg å spille Super Mario Bros-themesongen på bass. For dere som lurer på om det er noe å skryte av, vil jeg bare be dere ta en titt på youtube. Der er det et hav av mer eller mindre flinke bassister som maltrakterer den klassikern.

Det som var problemet med akkurat det, er at det er laaaaaaaaaaangt over det jeg evnet å spille der og da. Men jeg har alltid likt å gjøre ting som er alt for vanskelige, for da er det lettere å gå tilbake til det som er passe vanskelig etterpå.  Og etter å ha brukt en uke på å få fingrene til å bevege seg så fort som de treigeste delene av den låta krever, hadde jeg ENDELIG fått igjen farten i fingrene som jeg viste jeg kunne ha, fra mine unge nerdedager, da jeg satt på pikerommet og spillte gitar hver eneste kveld.  For å gjøre treninga enda hardere spillte jeg på bassen min som var helt totalt på tur innstillingsmessig, etter at tusen forståsegpåere hadde prøvd å skru den “bedre”.

Og hvor vil jeg med dette egentlig? Du, det begynner jeg også å lure på. Tror det jeg vil frem til er at jeg er fasinert over at det faktisk er så logisk og deilig å spille bass, når en endelig har skjønt hva som er greia. Egentlig spiller jeg jo gitar, men jeg har aldri likt å spille sammen med andre, da ,la oss være erlige, de fleste gitarister er noen strengerunkende egotroll som trives best i rampelyset.  Og de fleste bassister er forsmådde gitarister. Vel, ikke meg. Jeg trives som bare juling med å være den myke lydputa gitaristene hviler ræva si på. Det er noe befriende med å bare ligge under alt sirkuset og kose seg med rytmene like mye som melodien.  Så alt jeg trenger nå er et band som øver minst en gang i uka og  jeg skal være happy som schnappy. Min kjære Basse like så (etter de siste ukene med intens øving har jeg og bassen min bonda så mye at han har fått navnet Basse). Ja også trenger jeg en slik sak som dette:

Og, i samma slengen, gjerne en slik en også:

Det siste er iallefall alternativet for meg i dag.

Gudene veit hva det er som bor i bihulene mine, men jeg mistenker det enten for å være bakterier, virus eller leieboere med særs dårlig hygiene. Hvorfor? Jo du skjønner, hver morra jeg våkner føles det som om noen har parkert en campinvogn bak nesa mi (kanskje det er trailertrash som holder til oppi der?), jeg harker gulgrønne verkesnørrklumper, har så rar stemme at tilogmed mine bekjentskaper med et absolutt minimum av eq fatter at noe ikke er helt riktig, samt at jeg mistenker at det er ånden min som holder elevene på en armlengds avstand og ikke det stygge blikket jeg vanligvis bevepner meg med.

Sist jeg var sjaber og sjuk som dette, tilbrakte jeg en halv uke i ørlappstolen med laptopen på kaffebordet ved siden av meg, bassgitaren i fanget og Ben & Jerrys i frysern. Denne gangen er jeg blakk, Basse er hos gitardoktorn og laptopen har jeg rota bort noesteds her inne på rommet. Ja en skulle nesten tro at jeg bare skriver her for å syte. MEN! jeg er faktisk i knakandes godt humør, for etter et par monsteribux (800 mg ibuprofen er ganske gøy) er underholdningsterskelen ganske lav. Så lav at jeg faktisk finner akkurat denne låta her totalt lyttbar og underholdende.

Om jeg ikke har ombestemt meg på det til i morra, så må dere ringe fastlegen min. Det er den gærningen som var fast lege i radioprogrammet til Ylvis i fjor sommer. Raus med Ibuprofenen og lokalbedøvelse er han au, så jeg går nok mer enn frivillig om dere insisterer (bare nevn det magiske ordet: MONSTERIBUX).

Ca her fikk jeg fniselatterkrampe fordi jeg syntes det jeg skreiv ovenfor var hylandes morosamt. Note to self: Ta MINDRE mosterIbux Eir!