Har i løpet av de siste dagene kjent en kjærlighet fra mine nærmeste venner, som overgår alt. Det har gitt meg en enorm styrke, eller kanskje er det mer det at den har gitt næring til en styrke som allerede var der, men som jeg selv ikke klarte å gi nok næring til. Jeg fikk aldri de medsa oppe til psykologen, men nå har jeg vært 5 dager uten noe som helst av medisin. Jeg kjenner bivirkningene, men er glad for å bli kvitt dette forpesta “lykkepille” kjøret! Så får det så være at jeg innimellom får tourettes lignende ticks i musklene. Nummenhet i huden, følelsen av at jorda snurrer rundt, svimmelhet, vondt i hodet, små deprimert, syke drømmer, angst osv… Men jeg kjenner også at energien min kommer tilbake, at sløret over øynene har lettet og at jeg tenker klarere. Føler meg mer med i verden. Nesten som jeg har vært i en tornerosesøvn, men det er ingen prins som har vekket meg. Snarere tvert imot, det er min egen sjel som til slutt banket på å sa at nå må vi våkne, Kat! Vi har masse vi må få gjort. Psykiatrien må ut av livet mitt, for den gjør meg inget godt. Den sår tvil, den psyker meg ned, den setter meg i bås og den stigmatiserer meg. Jeg er ikke psykisk syk, jeg er akkurat som deg. Unik på min egen måte, med alle de feil og mangler det innebærer.
Og dette sier jeg til meg selv igjen og igjen, for dette er noe jeg virkelig vil tro på. Det er sådd tvil om min tilstand, og forståelsen av mitt eget “Jeg” er tydligere nå. Alle prøvelsene som passerte min vei, de har gjort meg sterkere, samtidig som jeg er like svak som jeg alltid har vært. Men uten yin og yang så er man jo ingenting. Og det er nettopp det samfunnet vil at du skal være, de skriver ut antideprissiva til den store gullmedlajen, og forteller deg at det er bedre å være midt på treet enn å føle alle opp og ned turene. Å føle ingenting er bedre enn å føle noe overhodet. Alle følelser er skumle i psykiatrien. Sinne, sorg, angst, bitterhet, stahet, frustrasjon, redsel… Ikke få disse følelsene, for de er “farlige”, de må medisineres bort. Så hva gjør psykiatrien når du sier at du føler på samme måte som før, bare mindre kontrollert på grunn av “lykkepillene” deres. De gir deg mer medisin, men bare for en periode. Nok til at du blir avhenging og får mange andre bivirkninger. Før 2008, så hadde jeg bare prøvd cipralex og citalopram i en kort periode. Det hjalp mot tvangstanker om å føle at man må vaske hendene sine 10 000 ganger i løpet av dagen. Men that`s it!
Før jul i 2007, fikk jeg tilbud om å begynne i gruppeterapi. det viste seg å være en stor fiasko. Alle sa at det kom til å hjelpe meg så veldig, og at nå skulle jeg bli “frisk”. men var jeg noen gang egentlig syk? … Uansett jeg passet ikke inn i gruppa, for jeg satt ikke der å klagde og hadde det fælt. jeg var sint, og ville diskutere. De andre i gruppa syntes jeg var vanskelig, og etter flere konfrontasjoner, hvor jeg i sinne sparng ut å raserte gangen utenfor grupperommet. Så ble jeg stemplet som psykotisk. Yes! Som jeg sa tidligere sinne og frustrasjon er ikke akseptert innen psykiatrien. Så de anbefalte zyprexa, og jeg gikk opp over 20 kg på tre måneder. Jeg fikk ikke være med i gruppeterapien mer, og satt stort sett hjemme å spiste, så på filmer og serier jeg lastet ned, hørte på musikk og leste. Det toppet seg da jeg en dag våknet opp å følte det som jeg ikke fikk puste. Da var jeg satt på maxdose med zyprexa. Så jeg tok kontakt med min psykolog, og hun fikk fikset en time til psykiater til meg. Der fikk jeg kjeft for at jeg hadde spist så mye og ikke trent, siden de hadde advart meg om medisinen før de ga meg den. Og at jeg kunne takke meg selv for at jeg hadde rast opp i vekt. Vel, de sa ingenting om ulvehungeren den medisinen ga meg. At jeg kunne våkne midt på natta sulten som en ulv, og spise fem brødskiver på rappen!
Så da fikk jeg zoloft i stedet. Antidepressiva som ikke skulle gi meg en slik hunger, men heller holde humøret mitt vannrett, og i bølgefritt. Gikk jeg ned i vekt, niksen. Var jeg deprimert, ja! Så hva gjorde jeg egentlig i hele fjor vår, jo jeg satt for meg selv hjemme og spiste og hadde alle følelsene i sjakk. I følge psykiatrien så var dette bra. Jeg var flink. Jeg gjorde som de sa. Siden jeg heller ikke gikk ut å drakk, så var jeg fantastisk flink syntes min psykolog. Men det var dumt at jeg fortsatt røykte. Det måtte jeg slutte med. Det var garantert røykinga som fikk meg til å føle meg dårlig, og med en gang jeg sluttet å røyke så ville jeg føle meg mye bedre. Faen, tenkte jeg. For jeg startet å røyke for to og et halvt år siden da jeg første gang ble lagt inn på akutten etter å ha prøvd et lettere selvmordsforsøk. Jeg tenkte at jeg kunne lik så godt begynne å røyke, for jeg ville ikke leve alikevel. Å leve var synonymt med angst og det å ikke få sove. Å ligge mange dager i strekk uten så mye som en times søvn. mens hjernen din spiller en film den har spilt siden du var fem år gammel. Filmen spilles ennå, selv om jeg har hatt to og ett halvt år med terapi. Men jeg har selv jobbet meg opp noe inni meg, som gjør at jeg kan tenke at jeg orker ikke mer, men i det jeg tenker det så kjenner jeg at jeg mener det ikke egentlig. For jeg har noe stort inni meg, kjærlighet… Vet ikke om det er kjærlighet bare til meg selv, men det er noe stort som holder meg oppe igjennom alt.
Til og med i høst etter å ha tatt abort og gått akutt av medisinen, så var den følelsen der. Den var sterkere enn alt det stygge. Den gjorde at jeg lot meg selv rekke ut hånden etter hjelp. Men psykiatrien ser ikke dette, de ser bare at du har gjort va de mener er “impulsive” handlinger. Som å kutte opp deg selv, og innta store mengder absinth og tjekkisk vodka. Så jeg ble pakket full av drugs når jeg ble lagt inn. Piller i alle regnbuens farger, og jeg sov å våknet opp forvirret og ut av meg. Trodde flere ganger jeg var dø i løpet av min andre natt på akutten. I tre måneder så fikk jeg være skjermet fra samfunnet. Og på disse tre månedene, så var det ingen som egentlig spurte hvordan jeg hadde det. Men i stedet ga de meg zoloft,sobril,vallegan,atarax, imovane og ved feil en dag så fikk jeg en metadonpille(?). Så ja jeg var medisinert herifra og til helvette, fordi jeg i min egen fortvilelse hadde kuttet meg selv. Ingen som spurte hvorfor, de bare gjorde hva det syntes var best for meg.
Om jeg forteller deg at jeg den natta hadde hallusiasjoner etter all spriten, hvor jeg så den dårlige siden min sitte rett foran meg å le av meg og si at jeg var et meningsløst menneske. At jeg gjorde alle en tjeneste om jeg tok livet mitt. Og mitt svar på dette var å prøve å kutte av hendene som holdt rundt armleddene mine. Vil du synes jeg var gal da. Mest sannsynlig. Men hvor gal er man om man faktisk ringer å ber om hjelp. Når man ser at det man gjør er langt over streken. Og at man har latt følelsene springe av gårde med en. vel, sier du i psykiatrien at du har sett deg selv sitte framfor deg, og prøve å kutte deg selv bort. Ja så er du gal. Psykiatrien vil da dope deg ned, og skjerme deg fra verden. Men hvem er det som var skadet, det var jo meg. Og jeg skadet heller ingen andre. Så hvorfor denne skjermingen, som de sier er behandling. La meg bare si at det finnes ingen behandling i norsk psykiatri. Det skjermer deg, gir deg mat og medisiner, og har samtaler der de forteller deg at det er fint og få hvile seg litt, men du må begynne å forberede deg på livet utenfor. De lover å hjelpe deg, men samtidig sier de at du må gå skrittene selv.
Jeg har gått hele livet selv, og jeg fortsetter å gå det selv. Men jeg tror ikke lengre på at vi går det helt alene. For det er mer kjærlighet ut der enn vi lar oss selv ta inn over oss. Og det er denne kjærligheten som skal gjøre meg sterk. Sterkere. Sterkest.
