Jeg er fremdeles ikke frisk. Det er derimot bassen min og takk gudene for det. Om noen av dere som leser her har vært forskånet fra min siste besettelse, så er tiden over: Jeg har bassdilla!

I 6 år har jeg vært den heldige eier av en bass ( En Fender Zone om noen ikke har fått med seg det), som bare har påført meg dårlig samvittighet. Den ble innkjøpt med de beste intensjoner om å lære meg å spille på den (samt at jeg hadde uforskamma mye penger på den tiden) OG fordi den så bra ut. En estetiker som meg kimser ikke av slike ting, det skal være vist. Men årene gikk og bassen stort sett bare sto og så bra ut, men så fikk jeg masa meg med i ett band tidlig i fjor vinter og begynte å fingre med bassen igjen. Dog så var øvingsmotivasjonen sånn så der. Og det forble den helt frem til for ca 2 mnd siden, da to uavhengige hendelser gav meg dilla igjen.  Den første var at jeg ble introdusert til flatwound-strenger. Dvs strenger som har valsede metallbånd rundt seg, i motsetning til “vanlige” strenger som bare er runde strenger rullet rundt en annen rund streng.  Forskjellen for mine pinglefingre var i allefall enorm. Der vanlige strenger var som å spille på en osterasp, ble flatwoundstrenger omtrent helt glatte og mye greiere å spille på.

Så jeg kjøpte flatwoundstrenger til bassen min, skiftet til disse og ca akkurat mens jeg gjorde det der fikk jeg influensa. Ganske brukbart lenge også. Med det resultatet at jeg bare satt i stolen min, åt Ben and Jerry’s-is, så gamle tv-serier og spillte bass (samt sydde skjørtet mitt, men det får bli en annen post).  Uansett, oppi stolen der, mellom ispisinga og snytinga, bestemte jeg meg for å lære meg å spille Super Mario Bros-themesongen på bass. For dere som lurer på om det er noe å skryte av, vil jeg bare be dere ta en titt på youtube. Der er det et hav av mer eller mindre flinke bassister som maltrakterer den klassikern.

Det som var problemet med akkurat det, er at det er laaaaaaaaaaangt over det jeg evnet å spille der og da. Men jeg har alltid likt å gjøre ting som er alt for vanskelige, for da er det lettere å gå tilbake til det som er passe vanskelig etterpå.  Og etter å ha brukt en uke på å få fingrene til å bevege seg så fort som de treigeste delene av den låta krever, hadde jeg ENDELIG fått igjen farten i fingrene som jeg viste jeg kunne ha, fra mine unge nerdedager, da jeg satt på pikerommet og spillte gitar hver eneste kveld.  For å gjøre treninga enda hardere spillte jeg på bassen min som var helt totalt på tur innstillingsmessig, etter at tusen forståsegpåere hadde prøvd å skru den “bedre”.

Og hvor vil jeg med dette egentlig? Du, det begynner jeg også å lure på. Tror det jeg vil frem til er at jeg er fasinert over at det faktisk er så logisk og deilig å spille bass, når en endelig har skjønt hva som er greia. Egentlig spiller jeg jo gitar, men jeg har aldri likt å spille sammen med andre, da ,la oss være erlige, de fleste gitarister er noen strengerunkende egotroll som trives best i rampelyset.  Og de fleste bassister er forsmådde gitarister. Vel, ikke meg. Jeg trives som bare juling med å være den myke lydputa gitaristene hviler ræva si på. Det er noe befriende med å bare ligge under alt sirkuset og kose seg med rytmene like mye som melodien.  Så alt jeg trenger nå er et band som øver minst en gang i uka og  jeg skal være happy som schnappy. Min kjære Basse like så (etter de siste ukene med intens øving har jeg og bassen min bonda så mye at han har fått navnet Basse). Ja også trenger jeg en slik sak som dette:

Og, i samma slengen, gjerne en slik en også:

Det siste er iallefall alternativet for meg i dag.

Gudene veit hva det er som bor i bihulene mine, men jeg mistenker det enten for å være bakterier, virus eller leieboere med særs dårlig hygiene. Hvorfor? Jo du skjønner, hver morra jeg våkner føles det som om noen har parkert en campinvogn bak nesa mi (kanskje det er trailertrash som holder til oppi der?), jeg harker gulgrønne verkesnørrklumper, har så rar stemme at tilogmed mine bekjentskaper med et absolutt minimum av eq fatter at noe ikke er helt riktig, samt at jeg mistenker at det er ånden min som holder elevene på en armlengds avstand og ikke det stygge blikket jeg vanligvis bevepner meg med.

Sist jeg var sjaber og sjuk som dette, tilbrakte jeg en halv uke i ørlappstolen med laptopen på kaffebordet ved siden av meg, bassgitaren i fanget og Ben & Jerrys i frysern. Denne gangen er jeg blakk, Basse er hos gitardoktorn og laptopen har jeg rota bort noesteds her inne på rommet. Ja en skulle nesten tro at jeg bare skriver her for å syte. MEN! jeg er faktisk i knakandes godt humør, for etter et par monsteribux (800 mg ibuprofen er ganske gøy) er underholdningsterskelen ganske lav. Så lav at jeg faktisk finner akkurat denne låta her totalt lyttbar og underholdende.

Om jeg ikke har ombestemt meg på det til i morra, så må dere ringe fastlegen min. Det er den gærningen som var fast lege i radioprogrammet til Ylvis i fjor sommer. Raus med Ibuprofenen og lokalbedøvelse er han au, så jeg går nok mer enn frivillig om dere insisterer (bare nevn det magiske ordet: MONSTERIBUX).

Ca her fikk jeg fniselatterkrampe fordi jeg syntes det jeg skreiv ovenfor var hylandes morosamt. Note to self: Ta MINDRE mosterIbux Eir!

Med en barndom sterkt preget av å ha en morfar som blant annet drev med videoutleie (betamax såklart) og hadde et rimelig moderne (les Piratebaysk) forhold til piratkopiering, så er det kanskje ikke så rart at dette er et av mine klareste barndomsminner på filmfronten: Dunderklumpen!

Kan egentlig se for meg at jeg som liten adhd-pike var mildt sagt slitsom når jeg insisterte på å synge sangen som “En Dum En” synger i dette klippet, hver gang vi enten var på båttur, lekte båttur eller var i nærheten av noe som kunne minne om havet (det krevde ikke spesielt mange liter vann for min del). Det ble framført med like stor innlevelse og stemmeprakt også.  Og folk lurer på hvorfor jeg ikke har nevneverdig lyst til å forplante meg?

Pitchfork har jo utvikla seg til å bli en klassiker i løpet av de siste åra. Har noen fått god omtale der, så er mye gjort for de som beveger seg utafor den største mainstreamen i allefall. Nå er jeg også ekstra svak for sånne små øvingsromaktige konsertopptak som de kjører på med i Juan’s Basement. Når de attpåtil putter inn et av mine absolutte favorittband Deerhoof, så er det vanskelig å gjøre mye feil. Samtidig er det utrolig vittig å se på opptaket, fordi trommeslagern minner ganske mye om min lillebror. Eller det gjør vel strengt tatt ganske mange blonde fyrer med lang lugg, enda lengre hender og bein, samt minimalt med kroppsfett som veiver rundt som The Animal fra Muppetshow. Og kjære Ingebling, om du leser dette: Jeg lover å bake så mange boller du klarer å ete og litt til bare du booker Deerhoof!

Jeg er notorisk treig og får mye tyn for det. Men nå er iallefall to nye sendinger av Tvilsomme jenter lagt ut til deres podkastmp3nedlastende glede her på bloggen. Yay!

Nye sendinger har blitt produsert og havner her så snart jeg klarer å fokusere på å jakte ned cdene de ligger på og transfomagifisere dem til mp3.

Om du på noen måte føler for å kritisere effektiviteten min eller kvaliteten på det utmerkede radioprogrammet Tvilsomme jenter, så vil jeg at du skal ta en god titt på følgende bilde og huske at jeg faktisk er en jævel på å sikte.  Perfekt syn har jeg også. Samt en veldig fin skytterkjole. Bare nevner det altså. *kremt*

Siden jeg hadde slik en overraskende stor suksess på julegavefronten i år (kan forøvrig ha noe med at jeg kjøpte og pakket inn julegaven fra hele familien til meg selv, bare for å være sikker på at det ble riktig), har jeg tenkt å prøve meg på et nyttårsønske i stedet for et forsett. Forsetter går bare til helvete uansett, like greit å fortsette grådighetstrenden inn i det nye året altså.

Derfor, er det med stor virak, liten trommevirvel og størsta møyliga tystnad! at jeg presanterer mitt ønske: Jeg ønsker meg et band ved navn “Habañero Skrotum”. Bare prøv å si det et par ganger, med ñ (uttales som palatalisert n i slutten av ordet mann uttalt på trøndersk, for dere som ikke er bevandret med bølger over bokstavene, eller spansk for den del) Altså “habbannjeråh” skrotum, da jeg velger å si at skrotum får uttales som på norsk.  Hva slags musikk det skal spille er jeg ikke sikker på, men jeg tror nok at det ville vært aktuelt for Duplex records, om de fremdeles eksisterer.

Hvordan kom jeg på at jeg ønsker meg akkurat dette? Vel, her i går hadde jeg en skikkelig fin adhd-dag. Fine adhd-dager er sånne dager da en egentlig ikke har noe på timeplanen, er i sånn passe godt humør og dermed kan følge med på alle de rare tingene hjernen konstant foreslår å gjøre. Litt sånn som når en var barn og ble sendt ut for å leke, antagelig fordi en var for bråkete for foreldrene og trengte litt luft. Sånn var jeg iallefall, alt for bråkete for meg selv, så jeg sendte meg selv ut for å leke, iført snowjogger (som jeg altså ikke klarer å få fullrost), omsydd fiberpelsjakke, solide bukser (om en ser bort fra den enorme franske åpningen som sprakk opp da jeg klatra over ett gjerde) og sortedødenvottene mine (de skulle bli pandavotter, men endte opp med random sorte prikker som jeg mener ligner på sortedødenbakterier, go kreativitet!).

Uansett, jeg heiv meg selv ut, fordi jeg hadde sittet inne alt for lenge og begynte å bli for slitsom selv for meg selv. Men siden jeg ikke viste hva jeg skulle gjøre ute, begynte jeg bare  å gå målløst rundt, mens ipoden foret meg med random musikk jeg hadde glemt jeg hadde.

Jeg gikk forbi huset til foreldrene mine, opp bak fjøsen og oppover i beitet der kyrne bruker å gå på sommern. Tenkte jeg skulle se om jeg fant den gamle kilden vi brukte å få verdens beste drikkevann fra, før vi måtte koble oss på det offentlige vannverket (forbaska kjedelig, men hygienekrav er vel hygienekrav). Men i og med at jeg er dronningen av ubegrunnet noia, fikk jeg litt angst når jeg tusla rundt i småskogen der jeg viste at den brønnen lå, men ikke fant noen brønn. Tenk om jeg bare plutselig trampa utpå noe kvist og ramlet gjennom, havnet nedi brønnen og druknet? Nei det var alt for skummelt, så jeg fant en av bestefars gamle skogsbilveier og bestemte meg for å finne ut hvor den sluttet. Det jeg hadde glemt var at bestefar antagelig var den ivrigste skogsbilveibygern og at skogen oppi fjellet bak huset til mor og far ligger ganske bratt til. Før jeg viste ordet av det, hadde jeg sikket og sakket meg tre sikksakker oppover (en må sikksakke med veiene i bratte lier, ellers blir det for bratt. Samt at det jo er mye kosligere på den måten) og begynte å få en slags følelse av at jeg hadde vært på disse veiene før. Svingene virket liksom så kjente, bak en krok så det slik ut som jeg hadde en følelse av at det skulle. Det lå hjortemøkk som virket veldig, veldig fersk og jeg syntes jeg så skygger som bevegde seg. Alt dette mens ipoden konstant fora meg med musikk jeg hadde glemt jeg hadde. Hadde nesten glemt at jeg hadde ipod i det heletatt, for jeg har vært litt i en slags zombietilstand de siste månendene og knapt gjort noe av det jeg bruker, bare jobbet, jobbet og jobbet enda mer.

Det ble tettere og tettere granskog rundt meg, men siden det ikke hadde snødd og var sånn passe mildt, var det grønt og fint, litt som i de gamle narniatvseriene. Kjente faktisk ikke at jeg var sliten før jeg fant en stein som hadde trillet midt i veien og sto der som en slags åpen invitasjon til å ta en pause. “Bare sitt på meg  litt du, jeg står så lagelig til” virket det som den sa. I det jeg satte meg, kjente at hjertet gikk så fort at det omtrent rumlet i hele overkroppen og ble litt overrasket over det. Så jeg titta ned veien der jeg kom fra og måttekonkludere med at jeg hadde vært så totalt i min egen verden at jeg ikke merka at det var så bratt som en kan ha en skogsbilvei uten å måtte bruke en tanks som skogsbil.

Var ganske rart å sitte der, jeg har jo aldri frivillig gått meg skogtur hjemme. Som en trassig og vrang unge, brukte jeg gjerne å gjemme meg når foreldrene mine begynte å diskret forberede tursekken og fjellskoa. Men nå var jeg der, oppe i skogens ro, dog uten gjøker som sa koko.  Mulig det var litt feil tid på året, eller at jeg fremdeles hadde musikken fra ipoden gående i ørene. Uansett, jeg tuslet videre opp til slutten av veien, som måtte være 500-600 høydemeter oppover i fjellet. Og i det jeg skrur av musikken hører jeg den fineste klukkende bekkelyden. Som om bekken lå under noen mosegrodde steiner og lo godt av alt det rare som foregikk i bygda nedafor. Jeg måtte ringe en bekjent som liker fine lyder og lot ham få bekkelyden til julegave. Mobildekningen er god i trollskogen var konklusjonen. Etter det, fant jeg en hjortesti, ble litt eksistensiell og mens jeg hørte på Young and restless (tror jeg det var), sang og løpte jeg ned skogsbilveien i et humør som var langt bedre enn da jeg begynte den mål og meningsløse vandreturen min. Og i det jeg gjorde det tenkte jeg at nå hadde det vært fint å synge litt med noen. Lage litt leven. Skogen er fin den, men det er så mye bedre når det er musikk i den og dermed: Habañero Skrotum!

Så rådet er: Når du går deg selv på nervene. Hiv deg ut og ta deg en tur i trollskogen. Så sant været tillater det såklart.

Å skrive om fysisk fostring var utrolig langdrøyt å kjedelig, så før jeg runder av hele det showet synes jeg at dere kan få litt lett underholdning.  Les Savy Fav’s skjeggete frontmann har nemlig laget en liten serie for pitchforkmedia.com som heter Beardo og dette er den første episoden. Vampyric dysfunction! Fnihihi.

(Om ikke videoen virker, så finner du den også her: http://pitchfork.tv/beardo/episode-1/vampiral-dysfunction)

Og det fordi den er så forbaska søt. Helt til en hører på teksta iallefall. The Dø - Stay just a little bit more.

Merkelig tittel på en post egentlig. Men den er koblet til en tidligere musikk-referanse her på kill your darlings, nemlig Cryptazie. Noen som er ca like nerdete som meg vil da tenke Deerhoof! (da ordet panda allerede er nevnt i tittelen) og det er helt korrekt. Jeg sitter her og hører på The Runners Four. Plata Deerhoof ga ut i 2005 var det vel. Jeg kan ikke si at jeg elsker hele plata, men jeg får ofte oppheng på ikke bare enkeltlåter, men partier i enkeltlåter. Så i kveld skal jeg vise dere en sånn låt, for den var jo faktisk på youtube med en søt liten video. Låta heter Wrong Time Capsule:

Den er litt varierende, men jeg må si jeg får gåsehud i ørene av den hissige, gneldrete gitarsoloen på slutten av låta og det partiet som starter på 0:48. De roligere bitene er ikke så viktige for meg, men jeg går utifra at de trengs uten at det er de jeg elsker. When you hunger number one!

Dessuten har jeg alltid hatt problemer med rolige låter. Jeg aksepterer at det finnes mye bra rolig musikk ute i verden, men jeg har ikke nok ro i kroppen til å høre på den. Denne låta har derimot noe jeg virkelig elsker, sånn gitarlyd som høres ut som om den kommer fra sånn 20-30 meter inn i låta sitt lydbilde, men fremdeles overstyrer alle ting. Kan ha noe med en pubertet der Dinosaur Jr var plugget inn i ørene permanent antagelig. Takk skal du ha, J. Og fortsetter med det mine 10 år gamle drømmer om å spille i ett band som høres ut som dette.

Ja og så synes jeg at hun synger: “Panda machine, panda machine, see the pendulum swing” ikke “Bend the machine”. Mener, det er jo Deerhoof tross alt. Om det ikke er minst en panda noested, så er det noe rart på gang.