Jeg er fremdeles ikke frisk. Det er derimot bassen min og takk gudene for det. Om noen av dere som leser her har vært forskånet fra min siste besettelse, så er tiden over: Jeg har bassdilla!

I 6 år har jeg vært den heldige eier av en bass ( En Fender Zone om noen ikke har fått med seg det), som bare har påført meg dårlig samvittighet. Den ble innkjøpt med de beste intensjoner om å lære meg å spille på den (samt at jeg hadde uforskamma mye penger på den tiden) OG fordi den så bra ut. En estetiker som meg kimser ikke av slike ting, det skal være vist. Men årene gikk og bassen stort sett bare sto og så bra ut, men så fikk jeg masa meg med i ett band tidlig i fjor vinter og begynte å fingre med bassen igjen. Dog så var øvingsmotivasjonen sånn så der. Og det forble den helt frem til for ca 2 mnd siden, da to uavhengige hendelser gav meg dilla igjen.  Den første var at jeg ble introdusert til flatwound-strenger. Dvs strenger som har valsede metallbånd rundt seg, i motsetning til “vanlige” strenger som bare er runde strenger rullet rundt en annen rund streng.  Forskjellen for mine pinglefingre var i allefall enorm. Der vanlige strenger var som å spille på en osterasp, ble flatwoundstrenger omtrent helt glatte og mye greiere å spille på.

Så jeg kjøpte flatwoundstrenger til bassen min, skiftet til disse og ca akkurat mens jeg gjorde det der fikk jeg influensa. Ganske brukbart lenge også. Med det resultatet at jeg bare satt i stolen min, åt Ben and Jerry’s-is, så gamle tv-serier og spillte bass (samt sydde skjørtet mitt, men det får bli en annen post).  Uansett, oppi stolen der, mellom ispisinga og snytinga, bestemte jeg meg for å lære meg å spille Super Mario Bros-themesongen på bass. For dere som lurer på om det er noe å skryte av, vil jeg bare be dere ta en titt på youtube. Der er det et hav av mer eller mindre flinke bassister som maltrakterer den klassikern.

Det som var problemet med akkurat det, er at det er laaaaaaaaaaangt over det jeg evnet å spille der og da. Men jeg har alltid likt å gjøre ting som er alt for vanskelige, for da er det lettere å gå tilbake til det som er passe vanskelig etterpå.  Og etter å ha brukt en uke på å få fingrene til å bevege seg så fort som de treigeste delene av den låta krever, hadde jeg ENDELIG fått igjen farten i fingrene som jeg viste jeg kunne ha, fra mine unge nerdedager, da jeg satt på pikerommet og spillte gitar hver eneste kveld.  For å gjøre treninga enda hardere spillte jeg på bassen min som var helt totalt på tur innstillingsmessig, etter at tusen forståsegpåere hadde prøvd å skru den “bedre”.

Og hvor vil jeg med dette egentlig? Du, det begynner jeg også å lure på. Tror det jeg vil frem til er at jeg er fasinert over at det faktisk er så logisk og deilig å spille bass, når en endelig har skjønt hva som er greia. Egentlig spiller jeg jo gitar, men jeg har aldri likt å spille sammen med andre, da ,la oss være erlige, de fleste gitarister er noen strengerunkende egotroll som trives best i rampelyset.  Og de fleste bassister er forsmådde gitarister. Vel, ikke meg. Jeg trives som bare juling med å være den myke lydputa gitaristene hviler ræva si på. Det er noe befriende med å bare ligge under alt sirkuset og kose seg med rytmene like mye som melodien.  Så alt jeg trenger nå er et band som øver minst en gang i uka og  jeg skal være happy som schnappy. Min kjære Basse like så (etter de siste ukene med intens øving har jeg og bassen min bonda så mye at han har fått navnet Basse). Ja også trenger jeg en slik sak som dette:

Og, i samma slengen, gjerne en slik en også: