Kommer nettopp hjem fra kino… Sett “Jenta som lekte med ilden”. Tøffere filmer enn de i Stieg Larssons triologien skal du lete lenge etter. I hvertfall for meg, for det er utrolig hvor mange kjente følelser de vekker. Har aldri sett en jente på film som jeg har identifisert meg sånn med. Følte meg naken da kinolyset kom på, og vi måtte gå ut av salen. Bilder av ett liv jeg nesten druknet i flasher forbi øynene hele veien hjem. Mens mine venner småprater er mine tanker et helt annet sted, til en høst for over fire år siden. Da en jente brukte flere månder på å komme over en sommer, som mot alle odds endte godt.

Skjebner tenker jeg, det er så mange skjebner. Hvorfor er vi så mange som går rundt med brukket sjel. Som bare er halve av hva vi kunne vært. Vi som aldri reiser oss helt igjen. Ingen vil noensinne forstå den smerten man bærer på, og heldigvis tenker man. Det er ikke noe for de man har kjær å tenke på. Men om man skulle skrive om det, ville den boken skade en selv? At de visste? Ned til hver minste detalj om hvem man er, hvorfor sjelen ikke er hel.

Tankene svirrer…

Det er som en kjærlighetsorg til seg selv. Jeg elsket meg først. I loved you first, little  girl…