Jeg hadde en grandtante som var byfrøken. Hun hadde flyttet til Oslo som ung, fått seg jobb som sekretær for sjefen i SSB og aldri helt funnet tiden til å gifte seg. Dog, som jeg forsto min bestemor sine halvkvedede ord, så sto det ikke på frierne.
Dobbe, som var kallenavnet hennes, hadde en fin liten leilighet ved St.Hanshaugen og var alltid villig til å passe på meg når mor og far hadde noe fore i Oslo. Hos dobbe spiste vi da sjokoladekake til frokost (Dobbe hadde fått litt samme kroppsfasong som Gro Harlem Bruntland på sine eldre år), tok eksotiske turer med den fantastisk skumle trikken og handlet på kiosken nederst i husrekkene i Colletsgate. Eller handlet og handlet, Dobbe lærte meg at han mannen i kiosken en gang hadde prøvd å snyte henne på en femkroning, så vi var vel mest innom, kjøpte Dagbladet og telte småpengene vi fikk tilbake møysommelig, med en streng mine.
Dog, hun var ikke bare snill. Hun hadde en meget bestemt holdning til hva som var god oppførsel og ikke. En skulle ikke si “Hæ?”, men “hva sa du?” og om hun tok 10årige meg i å klø meg i øret med lillefingeren, ble jeg beordret på badet for å vaske både hender og ører, for slik gjorde en velloppdragen ung dame ikke i offentligheten må vite!
Etter at Dobbe ble pensjonist, bestemte hun seg for at det var på tide å vende tilbake til røttene, derfor tok hun over et lite okerfarget hus, rett ved gården til mine foreldre. Fikk bygget på og pusset opp sånn at det holdt en fin boligstandard, selv for en byfrøken. Men før hun fikk flyttet skikkelig inn, ble hun syk og døde.
Leiligheten i Oslo ble solgt til en slikk og ingenting, mens jeg fremdels var for ung til å forstå hvilken verdi den hadde. Men noen år etter det fikk jeg flytte inn i det lille okerfargede huset som hun hadde brukt sparepengene sine på å pusse opp. Når jeg ikke er der, bor jeg ikke langt fra der hun bodde i Oslo og tar meg i å tenke at det hadde vært så fint om hun hadde bodd her fremdeles, da hadde hun vel vært snart 80 år og jeg ser for meg at jeg fremdeles hadde fått sjokoladekake hver eneste gang jeg kom på besøk. Tror kanskje også at hun hadde lettet litt på sløret og fortalt meg om “frierne” og livet sitt som ung, ugift kvinne i Oslo på 50 og 60tallet.
En kan i allefall drømme om alle historiene en kunne tenkt seg å høre, over en kaffekopp og et kakestykke, på kjøkkenet med utsikt til gravlunden, hos et gammalt rivgjærn av ei kjerring som skjelte ut tiggere med “NÆGGU OM DU FÅR!” når de ba om noen småpenger og konstant lå i krig med Indern i butikken på hjørnet. Og konkludere med at det ikke er helt usannsynlig at vi er litt like, jeg og Dobbe. Samt de andre rivgjernene i familien min, som jeg må fortelle om en annen gang.
Jeg har alltid syntes at lysekroner ligner på blekkspruter. Tydeligvis er jeg ikke alene om den assosiasjonen. Kanskje ikke noe jeg ville hatt i stua i et vanlig hus, men perfekt for evul lairs, butikkdesign og sliktnoe. BSjekk ut de meget spesielle lysekronene til Adam Wallacavage på www.adamwallacavage.com
Har vel snart dekt alle former for “good old misery” her inne. Fra sorg til savn til koko til kreizi til insomnia til hysterisk til glad til trist. Enough said. Siden jeg i motsetning til de fleste ut der ikke helt er med i verden helt ennå. Jeg er med mer, men ikke helt. Har ett par kneiker å klatre over kjenner jeg. Men føler meg generelt helt O K. Verken mer eller mindre. Men noe slår meg, og det er at jeg ikke lenger kan lyge om min sosiale kompetanse eller at jeg verken er ekstremt konvensjonell eller frika. jeg er liksom midt på treet i alt jeg gjør. Eller en ting kan jeg virkelig bedre enn mange andre, og det er å være deppa. Eller så jeg trodde, men så var jeg innlagt på rehab og der så jeg at jeg var jo ett snilt lite lam som egentlig var mer asosial og tenkende. Enn deprimert og søkende. Uansett jeg satt nå her hjemme i min seng å surfa internet da jeg kommer over et brev på myspace av en fyr ved navn Kjetil. Det handlet om konvensjoner og hans kompiser, og jeg kjente meg igjen, samtidig som jeg også kjente på mine egne konvensjoner.
Om konvensjonen
………………..
Mange av mine venner har fullstendig sluttet å bry seg om konvensjonen. De bor i hytte uten strøm eller båt i stedet for hus, de jobber uten å betale skatt, de reker land og strand rundt som musikanter, og de har snudd døgnet. Mange kombinerer flere av disse med ganske robust bruk av ymse rusmidler som alkohol, nikotin og cannabis.
Strengt tatt kunne de gjort andre, helt vanlige ting. De kunne fått seg gode, trygge jobber, stiftet familie eller meldt seg inn i en frivillig organisasjon. Alle disse tingene er vanlige ting å gjøre. Konvensjonelle ting. I stedet for å få namsmannen på nakken, leve fra hånd til munn, ha konstant telefonangst og dårlig hygiene.
Men det later til å være dette de ønsker. Det er dette de vil. De er noen marginaliserte utskudd. Det syns jeg vi skal godta. De er i allefall ikke gærninger.
K. ….
Selvsagt treffende at vi begge har samme forbokstav.
Vel, den ene konvesjonen jeg virkelig har kasta på båten er at jeg ikke ønsker meg barn. Og at om jeg mot alle odds skulle ende opp med drømmemannen, så vil jeg fortsette å bo for meg selv. Jeg liker tanken på å dra på besøk til hverandre. men tanken på å leke mor og far føles helt feil. Jeg kan ikke å kjøre bil, og når jeg kommer over min store angst for å være ansvarlig i trafikken, så er det mulig at jeg kjører opp. Det mest konvesjonelle med meg er at jeg ønsker å eie min egen leilighet,hus eller hytte. Og at jeg vil ha en liten hund. Jeg vil ha en liten hund. Jeg tenker på hunden hver dag,vært sekund. For jeg vil ha en liten hund.
Men sånn i det store og hele så håper jeg at jeg i fremtiden får en jobb som gir meg mye fritid, eller en jobb hvor jeg kan være min egen sjef. Jeg er ikke så god på å sammarbeid, og å måtte se folk hver dag stresser meg. I am a loner he he. Men seriøst det er mye lettere å tolerere andre mennesker når man slipper å se dem så ofte. In my humble opinion… Men igjen jeg er jo litt rar, og trives med det. Ikke dusjer jeg hver dag, og jeg kan drikke mye alkohol i løpet av en kveld om det er god stemning. Jeg har konstant telefonskrekk. Jeg har hatt problemer med både bank,namnsmannen både her og i sverige, kreditorer og lånekassen…Men alt det er nå i sin skjønneste orden. Nå har jeg til og med høyrentekonto og masse fine forsikringer og er USBL og OBOS medlem. Jeg er medlem av både amnesty og radiOrakel, så frivillige organisasjoner er dekka. Er vel sånn midt på treet konvensjonell. Jeg blir aldri lei av å leke pirat eller å berge ting ute på byen. Men jeg har definitivt snudd døgnet opp ned i perioder. Og føler meg ofte som et marginalisert utskudd når jeg drar til trøndelag for å treffe gamle venner eller slekta. Men for meg er det å føle seg normal, for jeg vet ikke om noe annet.
Hvordan har det seg at vi har blitt så utrolig upraktiske? Er vi late, eller har pengemakta og storkapitalismen lurt oss? Når jeg, som på mitt rødeste er en slags sosialliberalist, begynner å tenke dette, så må det jo være noe underlig på gang. Jeg mener, bare for å vaske badet må en jo i dag ha minst 3 forskjellige sprayer, to forskjellige svamper og et arsenal mopper og engangskluter som ikke ligner grisen.
Nå har jeg tenkt å spare dere for et par hundre linjer med en sedvanlig Eir-harang og gå rett til poenget: Du trenger ikke all skiten. Du trenger grønnsåpe, klorin og eddik, så kan du vaske hele huset. Og eddiken den er det morsomste. Den tar alle de matte greiene som setter seg i dusjen, som en ellers må skrubbe seg ihjel for å få bort. Det matte er nemlig kalk. Kalk er nøytralt. Eddik er surt. Ergo forsøker kalken å nøytralisere eddiken og om det er mer eddik en kalk, forsvinner kalken i den prosessen. Så nestegang du vurderer å bruke 40 kr på en ny sprayflaske, ta heller med deg en flaske eddikessens fra butikken, det koster max 15 kr og varer i evigheter (du kan også bruke det som tøymykner har jeg lest, men det har jeg ikke forsøkt enda). Skvett den på en våt klut, hold for nesa og bare gni det over kalken. Vips. Borte.
Vi lever i en verden der fler og fler tror at lykke er ting og statuser. Bare jeg får den og den jobben, den og den partneren, den og den lønna, innenfor disse tidsrammene, DA blir jeg lykkelig da! Jeg har tidligere skrevet poster her om de skumle damene av denne skolen i posten “Kjære dere med pung og sædceller”.
Men hva er greia egentlig? Hva er lykke? I mine øyne er det ikke å ha en femårsplan, der en skal ha det og det og det punktet før en endelig ender opp i nirvana. Merkelig nok virker dette til å være strategi nummer en blant mine gjevnaldrende dog. Hvorfor er jeg så mot disse plan-planene? Jo fordi de er knyttet opp mot to ting, statuser og objekter. Så lenge en får skaffet seg objektet ektemann, får en status som gift, kone, etablert (om en er tradisjonell av seg, såklart, mange utsetter denne statusen), da kan en med denne statusen skaffe seg for eksempel et selveid bosted, som gir status huseier og underbygger status etablert, samt at en nå har mulighet til å bygge reir, og jobbe mot å skaffe seg objektet baby, som igjen gir status mamma, forelder, medlem av barnevognogkaffelattemafiaen og opprykk til status voksen. For mange bør disse tingene helst skje innen en bestemt periode. For ulogisk mange, i mine øyne, er dette noe som skal gjennomføres til de fyller 30 år. Hovedargumentet her, er det fantastiske “fordi jeg vil være en ung mor!”-argumentet meget sterkt.
Samtidig er det også en slags skjult norm, et press fra samfunnet her. Er en i nærheten av en kvinne som, grøss og gru er tja, mellom 25 og 35 år, men (trippelgrøssoggru) er barnløs, er det vistnok helt naturlilg, logisk, om ikke en samfunnsplikt, å velte alle tilgjengelige småbarn (gjerne snørrete) opp i armene på vedkommende og si ting som “Åh, ønsker du deg ikke en sånn en”, “Kjenner du ikke at det napper litt i eggstokkene nå, hæhæhæhæ?”, “Nå må du snart få unger, du blir jo ikke yngre vet du” og “Bare vent, snart er det DIN tur!” Press sier du, vissvass. Det er jo bare koslig med unger må vite, ikkenoe press, neida!
Jeg kunne sikkert skrevet metervis om unger og hvorfor det er en dårlig ide, både etisk, praktisk og miljømessig, men det får være. For for å få disse ungene, er det et press på at en skal ha en del ting på plass, først helst utdanning (selv om mange skryter av hvor fint det er å få barn når en studerer, siden støtteordningene er såååå bra), jobb, bolig, partner (gjerne ektemake) og ordnede forhold på alle vis. Så når babypresset kommer fra alle kanter, er det ikke bare babyer det presses på, men å ha oppnådd en hel rekke statuser som underforstått må være på plass før det er riktig å få dem.
Her begynner jeg da å drømme om å være mann igjen, for menn slipper mye lettere unna, de kan jo forplante seg til de er 100, bare de klarer å få opp periskopet og skutt ut noen ladninger, så det blir aldri helt det samme presset på dem. Er ingen egg som råtner på stokken der i gården. Men igjen, så tenker jeg at jeg er jaggu glad for å ikke være mann likevel. For når presset ikke rammer dem direkte, rammer det jo alle damene som trenger dem som en ting av mange, for å oppnå ett eller flere ledd av mange, for å komme dit femårsplana deres sier de skal være når de runder f.eks 30 år. Og desto nærmere deadline damene er, desto mer effektive må de være så snart de får huka tak i en kar som de føler egner seg. Denne mannen, antagelig fremdeles uvitende om den store PLANEN, finner seg plutselig i et FFF (ikke fuck for forrest, det hadde jo vært mye morsommere, men et “Fast Forward-forhold”) der ting som samboerskap, (kanskje) ekteskap, felles boliglån og så det endelige nirvana: BABYEN!, skal oppnåes før deadline.
Hva er så så galt med å ha en plan som dette? Jo, mange, kanskje ikke alle, men mange av disse deadline-femårsplan-fast forward-forholdsdamene har ikke tenkt på en ting: Hva skjer etter at du har utført PLANEN!? Dette er ikke noe de har filosofert så mye over, bortsett fra at da, ja da skal de være lykkelige. For da har de alle tingene og statusene som samfunnet sier de skal ha, har oppnådd sitt livs objekt/status-nirvana og funnet meningen med livet! Jepp, meningen med livet, den skal komme automatisk dalende i hodet på dem, i det de har rundet brettet og kommet i mål med hus, mann, baby og stasjonsvogn.
Problemet her er at de ikke har tenkt på hva de har kjørt over for å havne der. Kanskje var det noe de ikke fikk gjort, kanskje var det å være mamma mer slitsomt enn romantisk, kanskje har mannen de klarte å lure med seg i FFF’et vist seg å være en tafatt tufs (noe jeg finner mest sannsynlig, noen med litt vett og guts hadde kanskje stilt spørsmålstegn ved alt maset og jaget, og på den måten fått henne til å tenke litt sjøl). Og vi kvinner er våre egne største fiender, for selv om vi er lykkelige med en tafatt tufs i de fleste aspekter av livet (så lenge han gjør som vi vil, såklart), er det noe med å ha sex med en tafatt tufs som rett og slett ikke tenner oss. Når det kommer til akkurat den biten, vil vi vel egentlig bli pult av (ja pult av, ikke pule) alfa-hannen i flokken, han som drar oss etter håret inn på soverommet/i hula og skjender oss på måter antagelig best overlatt til husmorpornografene å beskrive.
Så da er deadline over og oppgaven levert. Hun sitter der med en drittunge som hyler, en gubbe som hverken skifter bleier, forstår eller tilfredstiller henne, en jobb hun bare tok fordi den var fornuftig, en karriere på hold, en leilighet som er alt for dyr og et liv som ikke ble som hun trodde. Men hun kan ikke fatte hvorfor hun ikke er fornøyd, for hun gjorde jo alt hun skulle. Hun fulgte planen, punkt for punkt, gjorde alt riktig, sånn som det skulle gjøres. Hvorfor blir det ikke riktig? Hvorfor?!
Kommer nettopp hjem fra kino… Sett “Jenta som lekte med ilden”. Tøffere filmer enn de i Stieg Larssons triologien skal du lete lenge etter. I hvertfall for meg, for det er utrolig hvor mange kjente følelser de vekker. Har aldri sett en jente på film som jeg har identifisert meg sånn med. Følte meg naken da kinolyset kom på, og vi måtte gå ut av salen. Bilder av ett liv jeg nesten druknet i flasher forbi øynene hele veien hjem. Mens mine venner småprater er mine tanker et helt annet sted, til en høst for over fire år siden. Da en jente brukte flere månder på å komme over en sommer, som mot alle odds endte godt.
Skjebner tenker jeg, det er så mange skjebner. Hvorfor er vi så mange som går rundt med brukket sjel. Som bare er halve av hva vi kunne vært. Vi som aldri reiser oss helt igjen. Ingen vil noensinne forstå den smerten man bærer på, og heldigvis tenker man. Det er ikke noe for de man har kjær å tenke på. Men om man skulle skrive om det, ville den boken skade en selv? At de visste? Ned til hver minste detalj om hvem man er, hvorfor sjelen ikke er hel.
Tankene svirrer…
Det er som en kjærlighetsorg til seg selv. Jeg elsket meg først. I loved you first, little girl…
Fant et papir med noen skriblerier på, og holdt nettopp på å kaste det da jeg ser at det står “Inspired by bad ballads from hell”. Og en av mine personligheter har visstnok skrevet en sangtekst. Skal ikke skryte på denne personligheten at den er spesielt bra, men siden jeg ikke kan huske at jeg har skrevet den, og den er tydeligen inspirert av noe.
Så derfor gir jeg den herved over til internet og denne bloggen.
Noen ganger føler jeg meg litt som denne kua her. Først bæsja på, så sluppet ut for første gang på lenge og målrettet på vei mot det grønnere gresset i landet på den andre siden av gjerdet.
Problemet mitt dog, er at det er jeg selv som sørger for all bajsen i livet mitt. Mens kua i bildet her antagelig bare var på feil sted til feil tid.
Finnes det kurs hvor en kan lære seg å bli litt mer selvbehjelpelig. Ikke selvhjulpen, men selvhjulpet? Gudene skal vite at det kunne jeg trengt. Til tider er jeg min egen onde stemor, som nekter å tro at noe som involverer meg som menneske kan være bra, spesielt om det virker skikkelig bra.
